Journalistikk
Mediekritikken har gode tider. Den blomstrer på nettet, i lunsjpauser, og noen ganger også i leserinnlegg her i Morgenbladet. Som journalist er jeg glad for dette. Det er positivt at lesere ønsker å formidle sine subjektive opplevelser av saker vi skriver. Problemet er at kritikken ofte mangler den saklighet og faglige innsikt som kan gi konstruktive debatter og heve nivået på journalistikken. Innlegget fra kinesiskstudentene André Holthe og Lars Devold i Morgenbladet forrige uke, hvor de kritiserte min og andre journalisters Kina-dekning, er et eksempel på dette.
For det første er det vanskelig å forholde seg til kritikk som ikke underbygges med eksempler fra den kritiserte medieteksten. En god kritikk bør klargjøre hvilke alternative perspektiver journalisten har gått glipp av. Hvis man kritiserer noen for kunnskapsløshet, er det god skikk å dokumentere det, for eksempel ved å vise til faktafeil.
For det andre er det vanskelig å forholde seg til kritikk som ikke bygger på en grunnleggende forståelse for sjanger. De aktuelle OL-reportasjene fra Kina var en type nyjournalistikk som grenser mot reiselitteraturen, og som sjangermessig tillater en viss subjektivitet. Grepet var å skildre et mikrokosmos for å fortelle om hverdagsliv under OL, og vise kinesiske holdninger til spørsmål som har vært aktuelle i Vesten. Dette grepet var delvis motivert ut fra arbeidsforholdene (Kina er verdens sjuende verste land å jobbe i for journalister, ifølge Reporters sans frontières), og delvis ut fra et ønske om å skape motvekt til den massive sportsdekningen. Artikkelen må derimot ikke forveksles med artikler av helt andre sjangrer, for eksempel bakgrunnsartikler, analyser eller reportasjer med andre utgangspunkt. Man kan mislike en sjanger, eller mene at utførelsen er dårlig, men en kritikk må i alle fall ta utgangspunkt i den sjanger som er valgt.
For det tredje må en kritikk ta utgangspunkt i faktiske forhold. Holthe og Devold bygger for eksempel sin fremstilling på en «antagelse» om at den aktuelle reportasjeturen var mitt første møte med Kina. Det er feil. Jeg har studert der, på stipend fra School for International Training, som er en anerkjent studieinstitusjon. Jeg hospiterte blant annet i en kinesisk avis, og skrev en semesteroppgave om utviklingen i kinesiske medier. Det var med bakgrunn i dette at jeg takket ja til forespørselen om å skrive fra Beijing under OL.
En annen feil i studentenes innlegg, er påstanden om at reportasjen kun hadde «tre kilder». Antall kilder kunne de funnet ved å telle hvor mange mennesker/dokumenter som var sitert i artikkelen. Da ville de funnet åtte åpne kilder. For øvrig gir det liten mening å diskutere antall kilder når det er snakk om dybdeintervjuer.
Faglige debatter er viktig, og jeg har ingen problemer med å redegjøre for og diskutere min egen og andre norske mediers Kina-journalistikk. At lesere engasjerer seg og kommer med forslag til forbedringer, er også positivt. Men hvis ønsket er å bidra til en bedre journalistikk, må utgangspunktet være litt mer konstruktivt enn dette.
Simen Sætre
Journalist