Samfunnsvitenskap
Noen liker åpenbart dårlig å få sine bøker anmeldt når konklusjonen ikke er all verdens positiv. Raino Malnes' bok Meningen med samfunnsvitenskap, som jeg anmeldte 5. september i denne avis, er ingen veldig dårlig bok. Den gir seg bare ut for å være noe den ikke er. Min hovedinnvending var og er at den ikke fungerer som en bok om samfunnsfagenes vitenskapsteori, fordi den ikke sier stort om samfunnsvitenskap. Den tilfredsstiller heller ikke et krav til vitenskapsteoretisk drøfting om å være åpen og (selv) kritisk, men kjører heller hardt ut med et bestemt nevrovitenskapelig tankesett. Min anmeldelse ville ha frem at dette er et høyst kritiserbart perspektiv, men altså viktigere: at en énperspektivbok uansett vil feile som en innføring i noe så bredt sammensatt som samfunnsfagenes vitenskapsteori. Johannes Rø tar i Morgenbladet 19. september på seg å korrigere tre av mine «groveste urimeligheter», mens forfatteren selv uken før nøyer seg med et kort innlegg med karakteristikker av undertegnede under tittelen «BØ!».
La meg så kort svare på Røs anklager. Sitatet om behaviorisme som anklagen gjelder, var et ledd i å vise forfatterens prinsipielle oppfatninger. For Malnes mener utvilsomt at det i prinsippet er mulig å gjennomføre et behavioristisk prosjekt, å skrelle bort alt som har med mening å gjøre i forståelsen av menneske og samfunn. At han så mener dette likevel kan være lite hensiktsmessig, velter ikke den filosofiske innvendingen. Malnes setter seg med en slik prinsipiell oppfatning i radikal motsetning til svært mye nåtidig samfunnsvitenskap. Ikke minst vises dette i hans overdrevne fokusering på menneskehjernen som kilde til forklaring.
Så til hermeneutikken. Rø mener altså at Malnes bok er en sjeldent klar fremvisning av hermeneutisk metode. Her vet jeg ærlig talt ikke om jeg skal le eller gråte. En metode blir ikke hermeneutisk av at forfatteren sier at den er det. Hermeneutikk handler, filosofisk sett, om systematisk å bygge på bevisst meningsinnhold. Og at man ser mennesket som et eksistensielt og praktisk beskjeftiget vesen i en intersubjektiv virkelighet. Tolkningsmaterialet er med andre ord ikke hjernebølger, men uttrykksfulle handlinger, kontekstuelle motiver og intensjonale følelser. Malnes er, ikke fullt ut, men likevel sterkt preget av én ting: å tilbakeføre alt dette til noe aldeles akontekstuelt i form av fysiologiske hendelser i kroppen.
Til sist gjelder det min innvending mot Malnes måte å spørre på. Rø misforstår her grundig, noe som kan bety at han besitter en noe grunn filosofiforståelse. Spørsmålet jeg lanserer («Hva betyr det å være menneske i et samfunn?») er nettopp filosofisk, og brukes gjerne til å bane veien for et fenomenologisk førstepersonsperspektiv. Det er altså noe som kommer før konkrete empiriske studier. Når Rø hevder at det er broddløs kritikk i dette, ettersom «empiriske spørsmål av denne typen» ikke er noe vi kan forvente svar på i en bok i vitenskapsteori, har han altså ikke skjønt det.
Frode Nyeng
Dosent i filosofi, Trondheim Økonomiske Høgskole (HiST)