Politikk
Krig var et markant symbol for det tyvende århundret, med flere millioner døde. I dag er store deler av Afrika og Asia stadig herjet av konflikter, og vi har senest sett kampene i Georgia, på Europas dørstokk. Den humanitære organisasjonen Oxfam har beregnet at Afrika taper rundt atten milliarder dollar per år på krigføring, borgerkrig og opprør. Oxfam anslår at tusen mennesker dør hver dag som direkte følge av bruk av håndvåpen, og at kostnadene påført kontinentets utvikling som følge av væpnet konflikt beløper seg til 284 milliarder dollar for perioden etter 1990. Det er grell og nedslående statistikk at antallet dødsfall som indirekte følge av fattigdom og sykdom, ettervirkningene av ni forskjellige afrikanske konflikter i perioden, er fjorten ganger så høyt som antallet drepte i kamp. Vi bør gripe dette an med internasjonal innsats for å finne politiske løsninger, og med nødhjelp for ofrene.
Organisasjoner som FN, Røde Kors og de veldedige gjør en kjempejobb etter at konfliktene har brutt ut. Men pådriverne for konflikt i det 21. århundret er svært tydelige. Klimaforandringer skaper rift om vannreserver og fremtvinger folkeforflytning. Demografien belaster ressursene og genererer indre spenninger. Internasjonale organisasjoner og regjeringer må bruke sine muligheter til å forhindre at konfliktene overhodet bryter ut.
Vi trenger en verdensomspennende og virkningsfull våpenhandelsavtale. Det er underlig at selv om vi i flere tiår har hatt traktater og konvensjoner som kontrollerer spredningen av atomvåpen og kjemiske våpen, finnes det ikke noe system for å forhindre at våpen tilflyter konfliktområdene. Vi har et lappeteppe av kontrollsystemer for våpeneksport verden over, men disse er motsetningsfylte, og det er hull i lappverket. Uansvarlige leverandører både statlige og ikke-statlige utnytter disse hullene og uoverensstemmelsene til å selge våpen og ammunisjon til områder der de blir brukt i væpnet konflikt, for å undertrykke eller terrorisere, eller for andre brudd på menneskerettighetene.
Hensikten med våpenhandelsavtalen er å ha et sett regler det er global enighet om, regler som regulerer handelen med alle vanlige våpen. Dette vil gjøre legal våpenhandel lettere og mer pålitelig gjennom felles globale standarder. Det vil også gjøre slike høye standarder til en lovmessig forpliktelse for alle land, standarder som skal være målestokk for taksering av våpeneksport slik at landene forsikrer seg om at våpnene ikke kommer i gale hender. Disse standardene skal også omfatte mottagerlandets respekt for menneskerettighetene og internasjonal humanitær lov. Hvis vi kan oppnå det, kan vi også gjøre tanken om en verden uten våpen til bruk i brudd på menneskerettighetene, undertrykkelse, terrorisme og undergraving av sosial og økonomisk stabilitet til et oppnåelig mål.
I 2006 samarbeidet Storbritannia med Argentina, Australia, Costa Rica, Finland, Japan og Kenya om å lansere utkastet til en FN-resolusjon om en global våpenhandelsavtale. Denne ble støttet av 153 land. I 2007 fikk FNs generalsekretær en uovertruffen mengde svar på sin forespørsel om synspunkter på omfanget og gjennomførbarheten av denne resolusjonen: Mer enn hundre land kom med svar. Nå må vi ta dette videre i FN når vi møtes senere denne måneden, for å sikre fremdriften.
Vi vil generere mer støtte til, forståelse for og diskusjon rundt spørsmålene som angår avtalen. Disse spørsmålene må tas opp, ikke bare av regjeringer og NGO-er, men også av industrien, akademia, tankesmier og religiøse ledere. 9. september i år møtte jeg representanter for forretningsverdenen, NGO-er og en rekke religiøse samfunn for å diskutere ulempene og fordelene ved utkastet.
Jeg vil ha støtte til avtalen fra så mange mennesker som mulig, fra flest mulig samfunnsområder, i flest mulig land. Jeg håper diskusjonene også vil vise at en slik avtale kan være fordelaktig for industri og handel, ettersom den fordrer mer stabile markeder og leverandører.
For litt under to år siden var det bare rundt førti land som hadde uttrykt sin støtte til en slik avtale. Nå har mer enn tre fjerdedeler av alle verdens land, inkludert Norge, offentlig anerkjent behovet for det. Vi kan oppnå det, og vi må samarbeide for å nå dette målet.
David Miliband
Utenriksminister, Storbritannia