Abort
I flere år har jeg undervist kommende leger om abort og etikk ved medisinstudiet i Oslo. Der er det helt vesentlig å gjøre abortspørsmålet til noe mer enn medisinsk teknikk, gjennom å reise de etiske dilemmaene og moralske utfordringene skarpt.
Det har imidlertid vist seg å ikke være så lett, og jeg tror ikke det er fordi studentene er uinteressert i etikk. Det synes snarere som om de som er mest kritiske til abort, eller har et mer restriktivt syn på loven, ofte ikke tør å ta ordet i debatten. Det blir stille når jeg reiser argumentene mot abort og oppfordrer til meningsutveksling. Jeg vet egentlig ikke hva som er årsaken til dette.
En faktor kan være at temaet erfaringsmessig og emosjonelt berører mange sterkt, og som student vet en at flere i forsamlingen bærer på sine personlige erfaringer. En vil nødig legge stein til byrden.
Jeg har derfor med stor interesse fulgt sommerens debatt om abort i Morgenbladet. Problemet slik jeg ser utviklingen i brevvekslingen mellom Mjaaland og Pedersen nå, er at den i liten grad berører de vanskelige etiske problemstillingene som abort reiser. Det er nesten umulig å få noen forestilling om hva Mjaaland mener om abortspørsmålet og lovens anvendelse i dag, annet enn at hun er imot abort. Men hva betyr det, konkret? Vil hun gjøre loven mer restriktiv? Vil hun begrense indikasjonene for abort etter tolvte svangerskapsuke?
Abort er et genuint moralsk dilemma som den norske abortloven har prøvd å finne en pragmatisk løsning på. En pragmatisk løsning består i å balansere fosterets moralske status og rettigheter i svangerskapets utvikling med en vektlegging av kvinnens selvbestemmelsesrett. Alternativet, med en innskrenking av kvinnens selvbestemmelsesrett og et større vern for fosteret er brennende aktuelt, men veldig problematisk. Vi vet det vil føre til en radikal økning av illegale aborter. Det er også moralsk sett uhyre problematisk om man i større grad skal pålegge mødre og familier å bære frem og føde barn som de av ulike grunner ikke ønsker eller kan ta seg av. Men dette understreker at det etiske dilemmaet mellom å verne om fosterets rett til liv og mors rett til autonomi er et uløselig dilemma. Nettopp derfor er det så viktig å holde de smertefulle og ufravikelige spørsmålene som abort vedrører levende.
1970-tallets abortdebatt ga ikke rom for å reise det alvorlige spørsmålet om fosterets rettigheter, heller ikke blant dem som var tilhengere av kvinnens selvbestemmelsesrett. At abort berører kvinnen så sterkt og særegent, hennes liv, kropp og helse, gjør at det særlig for menn føles vanskelig å reise spørsmål om hvorvidt selvbestemmelsesretten har grenser. Men at spørsmålet angår mange så personlig, må ikke forhindre en diskusjon der også spørsmålet om fosterets rettigheter aktualiseres. Abort er ikke utelukkende et kvinnespørsmål eller -anliggende. Det er i bunn og grunn et rettighetsspørsmål, der virkeliggjørelsen av den enes rett blir den andres urett. Dette kommer en ikke bort fra, selv om en vanskelig kan se noe alternativ til dagens lovgivning på området.
Per Nortvedt
Professor, Seksjon for medisinsk etikk, UiO