Annonse
04:00 - 29. august 2008

De andre kandidatene

Så du trodde du visste alt om den amerikanske valgkampen? Du har glemt noe viktig: kongressvalget.

Annonse

Den amerikanske presidentvalgkampen har allerede vært i gang i over et år, og på grunn av den tette demokratiske primærvalgkampen har den vært enda mer intens enn det som er vanlig. Og fortsatt er det mer enn to måneder til valget. Når dette leses er langspurten imidlertid i gang: Demokratene har akkurat avholdt sitt landsmøte og Republikanerne avholder sitt landsmøte neste uke.

Oppi alt oppstyret rundt presidentvalget er det lett å glemme at det også står en rekke andre valg for døren, med stor betydning for amerikaneres dagligliv og den nye presidentens styringsevne. Ved siden av presidentembetet, er også ⅓ av plassene i senatet på valg, og alle plassene i representantenes hus (huset). Det skal også velges guvernører i elleve delstater, samt representanter til et utall delstatlige og lokale embeter.

I kommentarene til presidentvalgkampen minnes det ofte om i hvor stor grad strukturelle faktorer taler til Barack Obamas fordel. Den amerikanske økonomien oppleves som svak, den sittende presidenten er ekstremt upopulær og Republikanerne har sittet med makten i to perioder. Siden 2004 har betydelig flere velgere registrert seg som demokrater, mens tendensen for republikanerne er motsatt.

Valgkampfinansieringen går også jevnt over bedre for Demokratene. Det trekkes historiske paralleller til valgene i 1928, 1952 og 1980. Kandidaten fra det partiet som hadde presidenten, tapte alle disse valgene med tosifret prosentpoeng på nasjonal basis. Når presidentvalgkampen hittil antyder nærmest dødt løp, tilskrives dette gjerne at kandidatene skiller seg fra det «typiske».

Flytter vi blikket til de andre valgene, er det imidlertid rimelig å anta at de strukturelle faktorene vil slå inn med full styrke. Demokratene i kongressen har mye mer penger til rådighet i valgkampen enn det republikanerne har, og republikanske kjernevelgeres skepsis til John McCain driver neppe opp valgdeltagelsen. Resultater fra spesialvalgene denne våren antyder det samme. Tre valgkretser til Representantenes hus, hvor republikanske kandidater har vunnet klart i en årrekke, ble vunnet av demokratene. Dermed er styrkeforholdet nå 236-199 til fordel for Demokratene. Og man kunne kanskje vente at høsten ville bringe et ras av nye demokratiske representanter. Men sannsynligheten for voldsomme utslag er begrenset, selv om pessimistiske republikanere frykter at nye 20 seter kan gå tapt.

Årsaken er at valgkretsene jevnlig manipuleres i politisk hensikt, såkalt «gerrymandering»: grensene trekkes slik at valgkretser blir relativt sikre for det ene eller det andre partiet. I tillegg gir systemet med flertallsvalg i enmannskretser en klar fordel til den sittende kandidaten. Han eller hun er allerede kjent i valgkretsen, og kan reise penger til valgkampanje før neste valg fra dag én i embetet. Alt i alt antydes det gjerne at bare ti prosent av valgkretsene er åpne for reell konkurranse ved hvert valg, og selv om et av partiene vinner et flertall av disse, blir fremgangen på nasjonalt nivå begrenset. De siste anslagene ligger på at demokratene vil vinne mellom fem og femten nye seter.

Republikanske kongressmedlemmer synes å være av samme oppfatning. 30 republikanske representanter i huset og fem senatorer stiller ikke til gjenvalg, mens bare sju demokrater ikke stiller til gjenvalg, alle i huset. Felles for mange av disse republikanerne er at de ikke trives i mindretall, og ikke ser noen utsikter til å komme i posisjon igjen på kort sikt. Og hvis historien er rettesnor, har de trolig rett. I løpet av de siste elleve valgene til huset (1986-2006) er det bare to som har hatt et tosifret antall tap av representanter fra det ene partiet til det andre.

I 1994 gikk Republikanerne frem med 54 representanter, og i 2006 gikk Demokratene frem med 31. Større velgerovergang var vanligere før, da valgkamper var billigere og fordelen for de sittende kandidatene var mindre. Årene fra 1995 til i dag har også vært uvanlige fordi huset har vært relativt jevnt delt i to. Inntil spesialvalgene i vår hadde begge partiene hatt over 200 representanter siden 1995. Demokratene hadde flertall, oftest betydelige, fra 1933 til 1995, med unntak av 1947-49 og 1953-55. Gitt at valgene de siste årene stort sett bare har gitt en differanse på seks til åtte seter, og at Republikanerne regner med å ligge over 40 seter bak, er det mye som tilsier demokratisk flertall i huset også ut over kommende periode. Som den sittende administrasjonen har fått oppleve, kan politiske trender imidlertid snu forbløffende fort hvis befolkningen går lei. Det er for eksempel bare få år siden Karl Rove tenkte høyt om et «evigvarende» republikansk flertall i kongressen.

Situasjonen i senatet er parallell. Medregnet de to uavhengige kandidatene (Joe Lieberman og Bernye Sanders) har Demokratene nå flertall 51 mot 49. Republikanske ledere i senatet har allerede sagt at de vil oppleve det som en suksess hvis de bare taper tre til fire seter.

I tillegg til de strukturelle faktorene har republikanerne i senatet også den utfordringen at hele 23 av de 35 setene som er på valg er besatt av republikanere, mens bare tolv er besatt av demokrater. Republikanerne har dermed langt flere muligheter til å tape seter enn til å vinne seter, og i skrivende stund regner de fleste analytikere med at Demokratene kommer til å plukke opp fire til åtte seter.

Og hva er så betydningen av at den nye kongressen med svært stor sannsynlighet vil ha klart demokratisk flertall i begge kamre? Kongressen har lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt, og også en viss direkte og indirekte innflytelse over utenrikspolitikken. Dermed er presidenten avhengig av en ganske betydelig velvilje fra kongressen for å få gjennomført sin politikk. Hvis John McCain blir president, og må belage seg på fire år med demokratisk kongress, vil han virkelig få testet sine påståtte egenskaper som kompromissmaker og brobygger.

Hvis Barack Obama blir president, derimot, kan han regne med relativt bred støtte for sin politikk. Men da legges også lista høyere. Med støtte fra kongressen er det ingen å legge skylden på hvis man ikke klarer å få gjennomført valgløftene, og mulighetene for at man skuffer egne velgere er stor. Og, som Demokratene opplevde i 1994 og Republikanerne i 2006, full kontroll kan forbløffende fort lede til fullstendig oppløsning.

Halvard Leira er stipendiat ved Nupi og medredaktør for tidsskriftet Internasjonal Politikk, som kommer med et spesialnummer om valget i USA 4. september.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt