Abort
«Vi må kunne diskutere abort», sier forskere og forfattere, leger og politikere i munnen på hverandre. De som vil diskutere, er de som er skeptiske eller kritiske til dagens abortlov. Det de mener er ikke «diskutere», men snarere: «vi må utfordre tanken om at selvbestemt abort er greit, vi må stramme inn tøylene». I de senere ukene har forfatter/lege Marianne Mjaaland levert en roman som problematiserer emnet, og sosiologen Willy Pedersen har levert nok en forskningsrapport omkring samvariasjonen mellom abort og noen sosiale adferdsmønstre av mindre gunstig art.
Begge stiller opp i media med mantraet: Vi må problematisere abortspørsmålet. Også i en meningsutveksling i denne avisen.
Abort er et svært lite, eller kanskje mildt ubehagelig, oppdrag å utføre for den legen som gjør det, oftest før 12., ja endog 10. uke av svangerskapet, og uten store inngrepet.
Etter hvert er vi leger nesten fritatt for dette lille ubehaget fordi vi har fått medisinsk abort, og abort kan tas hjemme. Denne avmedikaliseringen av abort er for meg som lege helt fin, fordi det da blir enda mer et spørsmål om kvinnen, hennes valg og hennes kropp. Jeg har aldri forstått hva det er jeg kan og vet som gjør meg bedre egnet til å fatte slike avgjørelser enn kvinnen selv. Personlig kunne jeg ønske at flere uplanlagte barn ble født slik at ufrivillig barnløse som meg selv, kunne få bedre tilgang til adopsjon men dette personlig erfarte ståstedet, har ikke noe med den generelle holdningen min til abort å gjøre. Jeg mener fremdeles at dette er et spørsmål om eksklusiv råderett over egen kropp, for alle kvinner uansett alder, sosial status og ekteskap. Det er forbausende lett å bli gravid, men konsekvensene av å føde et barn er alvorlige.
Selvfølgelig øker ubehaget ved abort når fosteret er noe eldre. Derfor måtte dramaturgien i Marianne Mjaalands bok handle om dette, en senabort der fosterets alder var oversett.
Jeg vet ikke om Mjaalands bok er et abortinnlegg eller en dramatisering av legelivet på sykehus, men som abortlege har jeg tenkt at noen av de tingene som skjer ikke nødvendigvis bør eksponeres i detalj uten å være varsom med konteksten: hvordan og hvorfor vi handler som vi gjør. Sykehusets indre liv er mer preget av rutiner enn drama. Med fokus på dramaet kan folks tiltro til det vi holder på med svekkes. I så måte har jeg et ambivalent forhold til det å fremstille et så komplisert fenomen i en spenningsroman der alt er satt på spissen. Dette er ikke slik abort på sykehus praktiseres, det handler nok om vanskelige valg, men ikke med et så stort trøkk. Jo da, jeg har utført legale senaborter, og ja, det er litt annerledes. Men likevel. Ubehaget er kort og mulig å tolerere for meg. Noen helsearbeidere vil ikke delta i slike prosesser, men jeg føler det er min plikt å støtte slike avgjørelser på en fornuftig og rolig måte.
Poenget er at jeg ikke skal være den personlige vokteren av moral, men kun en teknisk assistent og omsorgsfull lege. Akkurat det synes jeg er viktig. Likevel ønsker jeg at flest mulig aborter skal være tidlige. Og jeg ønsker ikke at andre enn kvinnen selv skal bestemme over dette, for vi kan aldri vite. Jeg og Mjaaland er ressurssterke og handlekraftige. Vi kan kanskje klare å oppdra en mengde barn vi ikke hadde planlagt. Men jeg kan ikke si noe fornuftig om andres ressurser til å klare det samme. Den eneste forskningen som er gjort på hvordan det går med barn som ble til etter avslått abortsøknad viser at de faktisk har større problemer enn barn flest. Det er nok lurt å være planlagt og ønsket. Noen graviditeter er ikke det. Hvorfor er opp til hver enkelt å begrunne.
Det vet jeg som lege, men lesere av en slik bok kan kanskje oppfatte det annerledes. Abortinngrepet er en liten hverdagslig sak, selv om det for kvinnen er et vanskelig valg og et lite livsdrama. Vi slipper ikke unna slike valg i livet vårt, og vi slipper ikke unna et liv med noe ubehag, noen tap, noen komplikasjoner og litt anger. Det er en del av livet. Selv om noen kvinner angrer litt på en abort, og føler et visst ubehag, er det en erfaring preget av tilbakeblikk. Ingen kan vite hvordan det ville gått om aborten ikke var gjort. Mange sårbare personligheter har mer av alt som er vanskelig: mer psykiske lidelser, større rusbruk, flere skilsmisser, kanskje også mindre prevensjonsbruk, mer ubeskyttet sex og flere aborter. Å ta bort abortene minsker ikke forekomsten av de samlede livsproblemene.
Pedersens forskning kan ikke forklare virkningsmekanismen for sammenhengen mellom abort og rusbruk og mentale lidelser. Min erfaring er den samme som Preben Aavitsland hevder i Aftenposten, at de fleste som tar abort er lettet over at det er over og ikke angrer på inngrepet. Det betyr ikke at det ikke setter spor. Ikke-hverdagslige opplevelser gjør det! Vi tar mange ubehagelige avgjørelser som setter spor i livene våre. Det skulle bare mangle. Ingen forskning har vist at mer restriktive abortlover fører til færre aborter. Det fører bare til flere senaborter for de minst handlekraftige, og flere helseskader. Og det kan da ikke være noe mål!
Johanne Sundby
Professor, UiO