Debatt

Fordekte fordommer

Samvittighetsfrihet

I Morgenbladet forrige uke beklager avisen på lederplass at samvittighetsfriheten som grunnleggende liberal verdi så lett ofres for å score «et billig, populistisk poeng i sommerferien». Det å kreve at helsepersonell skal legge vekk sin personlige integritet «viser en mangelfull forståelse for alvoret i det menneskelige dramaet som utspilles – på begge sider av bordet». Det er riktig.

Hvis man som helsepersonell i den offentlige sektor først begynner å tenke på personlig integritet i det øyeblikket man sitter ved samme bord som en pasient som ikke deler de samme grunnleggende oppfatninger som en selv, viser dette mest av alt at en som helsepersonell aldri har tenkt godt igjennom hva det vil si å jobbe i helsevesenet og å jobbe med mennesker.

Et sunt spørsmål i denne sammenhengen vil heller være om hvor skikket denne personen egentlig er i sin nåværende stilling. Det tar lang tid å utdanne seg til allmennlege. Og hvis man i alle disse årene aldri har tenkt over grensene for og konsekvensene av ens egen samvittighet, grenser det til det uansvarlige å la en pasient bli offeret for egen kortsiktighet og mangel på selvinnsikt.

Morgenbladet hevder at forskjellsbehandling relativt sett er viktigere enn likebehandling hvis man vil behandle alle pasienter optimalt, og såfremt det kommer pasienten til gode skal det selvfølgelig være plass for tilpasning for den enkelte pasient innen det regelverk som er nedsatt for det offentlige helsevesenet.

Men bak forskjellsbehandling skal det ligge en god grunn, og særlig to grunner stikker seg frem som mulig motivasjon for denne «forskjellsbehandlingen» av en lesbisk kvinne med barneønske.

Den første har sitt opphav i paternalisme. Riise Lilleaas’ fastlege kan ha ment at det å ha en lesbisk mor – ikke bare for mor, men også for et eventuelt barn – vil volde så mye skade at hun må beskytte dem begge, for deres eget beste. Den paternalistiske holdningen er heldigvis i ferd med å forsvinne ut av dagens helsevesen, rett og slett fordi den er uetisk og i svært mange tilfeller fører til dårligere behandling av pasienter.

Den andre har sitt opphav i egoisme. I det øyeblikket Riise Lilleaas og hennes fastlege sitter ved samme bord, bestemmer plutselig fastlegen seg for at det i dette tilfellet faktisk ikke er pasienten som har et problem, men hun selv. Rollene blir byttet om – det er ikke lenger pasienten som hjelpes av legen, men pasienten som må underordne seg legens behov – slik at legen ved slutten av dagen kan gå hjem med en ren samvittighet. Hvor tjent man som offentlig helsevesen er med leger som primært er ute etter å tilfredsstille eget ego og først i annen rekke er villige til å behandle pasienter er et spørsmål man forhåpentligvis i realiteten aldri behøver å stille.

Det Morgenbladet beskriver som et billig, populistisk poeng er faktisk et svært viktig etisk tema med helsemessige konsekvenser. Slik som Legeforeningens president Torunn Janbu har uttalt er det å være prinsipielt imot ett bestemt inngrep en sak, men da må man være det for alle pasienter og ikke bare i utvalgte tilfeller. Samvittigheten kan ikke reserveres for enkelte pasientgrupper, enten det handler om legning, religion eller etnisitet. Det å dekke over ens fordommer og trang til å diskriminere med «samvittighet» er ikke et tilstrekkelig argument i dette menneskelige dramaet.

Harald Thune Jørstad

Lege og doktorgradsstipendiat Academisch Medisch Centrum, Amsterdam

Mer fra Debatt