FN
Erna Solberg og Finn Martin Vallersnes beskriver i Morgenbladet 30. mai et svakt FN som preges av maktesløshet og internt kaos. Dette er en virkelighetsbeskrivelse som vitner om liten tiltro til verdens eneste genuint globale politiske organisasjon. UNDPs tilsvar til Solberg og Vallersnes i forrige utgave av Morgenbladet er en sterk påminnelse om FNs enorme potensial. FN-sambandet ønsker debatten velkommen, og vil med dette imøtegå to av hovedspørsmålene Solberg og Vallersnes stiller.
I innlegget går de to medlemmene av Stortingets utenrikskomité i hovedsak gjennom to grunnleggende svakheter ved FN: folkerettens prioritering av nasjonalstaten, og splid mellom ulike land og regioner innad i organisasjonen. Begge disse innvendingene er riktige og viktige FN-pakten setter suverenitetsprinsippet svært høyt, og det har i hele organisasjonens historie vært splittelser mellom medlemsland og ulike fraksjoner.
Kritikken av suverenitetsprinsippet kan imidlertid ikke rettes mot FN som organisasjon. Folkeretten har nasjonalstatene som sitt utgangspunkt, og det ville være umulig å danne en verdensomspennende organisasjon av FNs format der suvereniteten ikke var ivaretatt.
Solberg og Vallersnes har helt rett i at suverenitetsprinsippet setter begrensninger for FNs evne til å gripe inn i kriser som konflikten i Darfur og naturkatastrofen i Burma. FN ble grunnlagt for å forhindre fremtidige verdenskriger, og FN-paktens virkelighetsbeskrivelser passer ikke lenger like godt til vår globaliserte verden. Å karakterisere organisasjonen som «handlingslammet» på grunn av problemene som knytter seg til nasjonalstatenes suverenitet blir imidlertid feilaktig.
Til tross for utfordringene knyttet til nasjonalstatenes suverenitet er det ikke vanskelig å finne suksesshistorier blant FNs fredsbevarende operasjoner, noe artikkelforfatterne også påpeker. I tillegg til dette har FN også stått bak avgjørende fremskritt som ligger langt utenfor organisasjonens opprinnelige mandat, innen reguleringen av globale spørsmål som romfart, havrett, miljøvern, telekommunikasjon og standardisering. Selv om anakronismer som artiklene om «fiendestater» fra andre verdenskrig fortsatt henger igjen i FN-pakten, har organisasjonen vist en utmerket evne til stadig å nytolke sitt mandat i en omskiftelig verden. FN er og blir unik som verdens eneste globale politiske organisasjon, og det er uklart hvilke «andre møteplasser» utenom FN artikkelforfatterne viser til.
Det er nettopp FNs rolle som verdens eneste reelle globale møteplass som har gjort de uforutsette fremskrittene organisasjonen har stått bak mulige. Rollen som global møteplass har også ført til at medlemslandene gjentatte ganger har ligget i bitter strid med hverandre i FN, både i Generalforsamlingen, i Sikkerhetsrådet, i Det økonomiske og sosiale råd, og i det nylig opprettede Menneskerettighetsrådet. Konfliktene mellom medlemslandene kan imidlertid ikke karakteriseres som en svakhet ved organisasjonen i seg selv snarere tvert imot. FN gir alle verdens land en stemme, og det er vanskelig å forstå hvorfor det skal være uheldig når land som Norge er grunnleggende uenig med, får anledning til å si sin mening.
Det kan virke som om Solberg og Vallersnes mener at FN fungerer dårlig når saker Norge brenner for møter motstand, men fungerer optimalt når våre interesser ivaretas at blokkdannelser som G77 får uttale seg negativt om UNDPs strategi omtales som problematisk, mens EUs sterke rolle fremstilles som en garantist for at FN skal fungere. På denne måten utviser artikkelforfatterne den samme mentaliteten til FN som de kritiserer andre for å ha: «De bruker FN når de er enige, resten av tiden ligger FN ubrukt i verktøykassen.»
Virkelighetens FN er en verdensomspennende organisasjon som har skapt noen av verdens viktigste arenaer for globalt samarbeid, som WHO, UNESCO, UNICEF, UNDP og IPCC. FN er imidlertid også et verdensparlament, og på samme måte som ulike politiske partier på Stortinget har medlemsstatene ofte motstridende interesser. Det betyr ikke at vi bør søke andre møteplasser, men snarere at vi bør øke vårt FN-engasjement ytterligere.
Kari Solholm
Generalsekretær i FN-sambandet