Forskningsetikk
Med sin leder om «Forskningsmisbruk» 20. juni kaster Morgenbladet seg inn i debatten om forskningsprosjektene med rusmisbrukere. Skribenten raljerer over prosjektlederens argumentasjonen om at «prosjektene var etisk forsvarlige fordi de var godkjent av en etisk komité».
Vi har et omfattende regelverk som skal beskytte pasienter som deltar i medisinsk forskning. Grunnlaget for å kunne starte en pasientstudie er en grundig vurdering ved en regional etisk komité for medisinsk forskning, på bakgrunn av prosjektbeskrivelse og pasientinformasjon. Så vet vi alle at det ikke finnes noen gullstandard for medisinsk etikk.
Etisk vurdering er ikke som et matematisk bevis, der konklusjonen er «quod erat demonstrandum» (hvilket skulle bevises). Etikk er basert på beste skjønn på bakgrunn av noen omforente overordnede prinsipper. Over tid finner det sted en nesten umerkelig endring av våre etiske vurderinger. Når leder for forskningsprosjektene i sin reaksjon på medieomtalen beskyldes for å være «påfallende fri for ettertanke eller potensiell selvransakelse», vil jeg minne om at han selv har tatt initiativ til et seminar om forskningsetiske problemer rundt forskning på og med rusmisbrukere.
Morgenbladet har rett i at det er satt for lite ressurser inn i å hjelpe rusmisbrukerne. Det er altfor mange som faller utenfor hjelpeapparatet. Det blir imidlertid helt feil når avisen forsøker å skape en motsetning mellom å hjelpe disse menneskene og «forske på dem». All medisinsk behandling bør være basert på objektiv kunnskap, innhentet ved vitenskapelig holdbare kliniske studier. Selv om rusmisbrukerne er en sårbar og marginalisert gruppe med høy dødelighet, kan vi ikke stille andre og lavere krav til dokumentasjon av den behandlingen vi skal tilby dem enn vi gjør for andre pasientgrupper. Medisinens historie er full av eksempler på behandlingsprinsipper basert på faglige tradisjoner og beste individuelle medisinske skjønn, som ved nærmere vitenskapelig etterprøving viser seg å være gale.
Den forskningen som nå kritiseres, er gjennomført av landets fremste forskergruppe innen feltet, ut fra et genuint ønske om å finne den behandling som kan gi disse menneskene best mulig hjelp. Å si at vi ikke skal forske på behandling av rusmiddelbrukere, fordi det er etisk kontroversielt, ville virkelig være diskriminering.
Finn Wisløff
Dekanus, Det medisinske fakultet, UiO