FN
Erna Solberg og undertegnede inviterte til en åpen debatt om FN i vårt essay 30. mai. Vi hadde nettopp sett Burma-regimets paranoide motstand mot ekstern hjelp, som kostet mange mennesker livet etter syklonen. Tidligere i år måtte FN gi opp planen om å sende en robust styrke for å stoppe den væpnede konflikten i Darfur. Vi uttrykte vår sympati med FNs medarbeidere som ønsket å gripe inn, men som ble holdt tilbake.
Vi pekte på to (av flere) opprørende mangler ved FN-systemet: ingen adgang for FN når autoritære og brutale regimer sier nei, og inngrodd splid mellom nord og sør. Vi var opprørt og skuffet på sivilbefolkningens vegne. Vi etterlyste en debatt om realismen i de norske FN-visjonene.
Og debatt har vi heldigvis fått. Liv Hegna og Marte Torskenæs bidro 6. juni med eksempler fra Darfur og Burma, der deres bistandsorganisasjon UNDP (en del av FN) gjorde sitt ytterste under vanskelige kår. Også FN-sambandets Kari Solholm innvender at «kritikken av suverenitetsprinsippet ikke kan rettes mot FN som organisasjon». Men det har vi heller aldri ment. Vår kritikk var tvert imot rettet mot de politiske begrensningene i og omkring FN. Det ene motinnleggets overskrift, «[FN] forhindrer fortsatt helvete der andre verken kan eller vil», er dessuten tragisk feilaktig i Burma og Sudan: Her er helvetet en daglig realitet, nokså upåvirket av FNs ytterst begrensede tilstedeværelse. Dette må vi tørre å snakke om.
FNs medlemsland er flinkere til å bruke FN til lindring, opprydding og rettsforfølgelse etter en konflikt, enn å bruke FN i forkant for å avverge den. Prinsippet om «responsibility to protect» (R2P) ble lansert nettopp for å løse problemet. Men R2P-prinsippet forblir på papiret. En hovedgrunn til dette er spliden mellom nord og sør, en splid som bekymrer oss, men som Hegna og Torskenæs synes å ville bagatellisere. I UDs ferske stortingsmelding om FN leser vi om oppløsningstendenser i G77-gruppen. Jeg tror det kan føre noe godt med seg.
Hvor ligger så FNs verdi? Solholm legger vekt på FN som «eneste reelle globale møteplass». Hegna og Torskenæs mener at FNs legitimitet øker når «alle medlemslandene ytrer seg likeverdig». Ja, møteplasser har betydning, men FN ble ikke opprettet bare av den grunn. Oppdraget er å sikre verdensfreden, og her gjenstår en god del. For det andre er likeverdigheten i FN en sannhet med modifikasjoner: Vetomaktene står i en særstilling, og Generalforsamlingens vedtak (hvor alle land presumptivt er likeverdige) binder ingen. For det tredje finnes mange andre politiske møteplasser hvor det fattes beslutninger med globale konsekvenser, blant andre G8, WTO og NATO. Ett enkelt amerikansk-kinesisk toppmøte kan bety mer for verden enn hundrevis av FN-debatter.
FNs legitimitet må til syvende og sist bedømmes ut ifra FNs relevans. Dommen faller verken i New York eller Oslo, men på bakken der FN trengs.
Finn Martin Vallersnes
Stortingsrepresentant (H)