Forskningsfinansiering
Morgenbladet skrev 23. mai om den tyske sosiolog Richard Münch, som kritiserer den tyske forskningspolitikken for å prioritere eliteuniversitetstenkningen. Her er vi noen som sitter tilbake og føler at argumentene treffer like i hjertet av de daglige frustrasjoner.
Norge har ennå ikke fått et eliteuniversitet, men vi kan stadig iaktta tendenser mot den elitære forskning i den alminnelige tildelingspolitikken. Det går i høyere grad ut på at forskere selv skal finansiere sin forskningstid via eksterne kilder. Dette kravet stilles likt til alle forskere i alle fag, og differensierer de som oppfyller strategiske mål (dvs. henter finansiering) og de andre som i sin forskningstid «kun» skriver bøker, artikler og deltar på konferanser.
For oss som humanistiske forskere rammer denne utviklingen særlig, og det er frustrerende og problematisk. Vi er blant annet frustrert over søknadshysteriet, som ikke gir uttelling. En kollega har regnet ut at hun i høst brukte et månedsverk på å bearbeide utenlandske kontakter og skrive søknad. Det kan man så gange opp med alle uforløste søknader.
Den tid vi burde bruke på å forske, går til å prøve å kjøpe oss tid til å forske. Vi har mange dyktige kolleger med godt kvalifiserte prosjekter, som både viser til originalitet, samfunnsrelevans, internasjonalt nettverk, you name it og som likevel får indirekte beskjed om at forskningen ikke er interessant. Vi er frustrerte fordi konkurransestrategien produserer følelsen av mindreverd og fordi oppdragsstrategiens mer eller mindre relevante bestillinger stjeler tid og kveler de skapende initiativ for de mange forskere som ikke vinner i lotteriet. Vi forventes å skrive vår forskning inn i store tematiske programmer med tydelige samfunnsaktuelle og metodiske føringer. Hvem sa fri forskning?
Vi er med andre ord uenige i selve strategiene som differensierer forskning og forskere, og som langsomt endrer universitetets egenart. Vi er ikke redde for omlegginger, tvert imot. Men vi mistenker de bevilgende myndigheter for å ha liten tillit til fag- og kunnskapsforvaltere, og vi mener forskningen styres av krefter som har for liten kunnskap om universitetets egenart.
Nå styres universitetet i økende grad av forvaltningens og politikernes tidlige og økonomiske perspektiv, en horisont hvor lønnsomhet ikke rommer frihet fra lønnsomhet, hvor frihet betyr supermarked og frihet for alle til å studere, og hvor «risikovurderinger» ikke omfatter risikoen den frie forsker. I stedet for å halse etter prosjekter som sjelden er planlagt og tenkt av en humanist, bør forskningen oppgraderes i forskerens hverdag. Sørg for at forskerens tid ikke pulveriseres av administrative oppgaver og moteriktige søknader.
Bjørn Rasmussen
Ulla Angkjær Jørgensen
Leder og nestleder ved Institutt for Kunst- og Medievitenskap, NTNU