Uvitenhet
Professor Gudmund Hernes raljerer over kunnskapsløse journalister med utgangspunkt i én setning jeg bidro med under Mediedagene i Bergen: «Det er en fundamental feilslutning at journalistikken blir bedre dess høyere kunnskapsnivå journalistene har.» Jeg ser ikke bort fra at jeg kunne utelatt ordet «fundamental». Mitt hovedpoeng var og er følgende:
Journalistikk er ikke en kunnskapstest. Det er ingen entydig sammenheng som sier at den som kan flest bibelvers, byer i Belgia eller forstår kvantefysikkens mysterier også leverer den beste journalistikken.
Journalistikk er en profesjon med en egen metode, etikk og fagkritikk: Svært sjelden heldigvis kan en journalist bare konsultere seg selv før hun skriver en sak. Arbeidet kan deles inn i to faser:
Først innhente mest mulig, relevant informasjon. Det krever, ja, kunnskap, om kunnskapens kilder, det være seg personer, arkiv, dokumenter eller lignende. Dernest håndtering av store mengder informasjon innenfor korte frister og små flater. Journalistikk er ikke en masteroppgave.
Derfor: en god journalist må først og fremst vite hvor han kan hente relevant informasjon, og deretter behandle dataene kritisk. Og med stadig mer spesialisert informasjon, er det et poeng i seg selv at journalister ikke blir «eksperter», men brobyggere mellom fagfolk og folk flest.
Jeg kritiserte Hernes professorkollega Frank Aarebrot for å synde mot en av akademias grunnsetninger: trekk ikke konklusjoner utover det datagrunnlaget gir grunnlag for. Hans undersøkelse gir bare et øyeblikksbilde. Den sier ingenting om norske journalister vet mer eller mindre enn i fjor, ei heller om hvilken retning utviklingen går.
For det andre stilte jeg spørsmål ved relevansen. Gir en kjapp kunnskapstest grunnlag for å si noe seriøst om journalistikkens utfordringer? Hvor interessant er det egentlig om norske matjournalister, eksperter på ost og jevning, ikke vet om USA er medlem i OSSE, eller om sportsjournalister ikke vet hvor mange føtter tusenbenet har? Det var i denne sammenheng jeg hevdet at det er en feilslutning å tro at det blir bedre journalistikk bare vi pugger oss til høyere score på professorenes spørsmål.
Jeg mener ikke at jo dummere journalister, desto bedre journalistikk. Og jeg vil nødig fremstå som studenten som belærer professoren. Men jeg vil gjerne peke på to viktigere utfordringer:
1. Økt hastighet og kontinuerlig nyhetspublisering på stadig nye plattformer.
2. Kvartalskapitalismen og nye eieres nye krav til lønnsomhet. Dagen før debatten krevde Mecom at Berlingske måtte kutte journaliststillinger på grunn av svakt kvartalsresultat.
Norske journalister har neppe vondt av å pugge flere byer i Belgia. Men jeg tviler altså på at den mest effektive metoden til å styrke journalistikken er å skape oss om til levende leksikon. Jeg tror det er viktigere å gi journalister ressurser, muligheter og evne, til å innhente, vurdere, evaluere, kritisere og redigere den overveldende informasjonsflommen.
Ingen professor har lært meg så mye som Hernes. Men her er det nok mer den debattglade polemikeren enn den kritiske maktutrederen som svinger seg. Hadde det ikke vært for sakens alvor, hadde det vært fristende å sitere tror jeg Hårek den hardbalne, som journalistisk veiviser:
«Vitløyse er roten til mykje moro.»
Thomas Spence
Aftenposten, leder i Oslo Journalistklubb