Akademia
Magnus Nystrand tar opp et viktig tema i Morgenbladet 23. mai, og jeg er enig i at norske professorer jevnt over kan bli bedre på å lære seg navnene på studentene sine, selv om bildet etter min mening er mer nyansert enn det Nystrand presenterer. Norske bachelorstudenters anonymitet er delvis selvforskyldt. Både gjennom studier ved NTNU i Trondheim og ved Universitetet i Oslo har jeg opplevd engasjerte og initiativrike norske forelesere som prøver å skape diskusjon i timene. Stort sett er resultatet et par ivrige studenter som holder ordskiftet i gang sammen med professoren mens resten av klassen sitter pal som en gjeng zombier. Dette gjentar seg gjerne forelesning etter forelesning i løpet av et helt semester.
Samtidig har jeg opplevd at studenter flokker seg rundt foreleser med spørsmål etter timene, men blir avspist med korte svar og likegyldighet. Opplevelsen av å ikke bli sett forsterker følelsen av å være som Nystrand treffende formulerer det akademisk betydningsløs. Dette er noe universitetene må ta på alvor. I august i fjor kunne vi lese i Universitas at to av fem bachelorstudenter ved Det humanistiske fakultet ved UiO dropper ut i løpet av ett år, mange av disse er ferske studenter. Det er, og skal fremdeles være, studentenes eget ansvar å skape seg en meningsfull studiehverdag. Men jeg tror færre hadde sluttet hvis de kunne se tilbake på bare én eneste opplevelse av en professor som noe mer personlig enn en stemme i et stort auditorium eller et navn på et bokomslag.
Sigurd Kvammen
Bachelorstudent, Nord Amerika-studier, UiO