Borgerlig samarbeid
I Morgenbladet 4. april raljerer avtroppende leder i Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, over mangelen på borgerlig samarbeid. Røe Isaksen er forurettet over at Venstre og KrF ikke vil samarbeide med Frp i en ny «borgerlig regjering» etter valget i 2009. Han påberoper seg alle de «velgere der ute som vil bytte regjering» og forventer nå at Venstre og KrF, som Høyre har gjort, garanterer «at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering». Men Røe Isaksens belærende argumentasjon mangler tilstrekkelig forankring, både ideologisk og i praktisk politikk, særlig fordi han synes å ta begrepet «borgerlig» for gitt. Noen spørsmål og presiseringer til Røe Isaksens resonnement kan være på sin plass. Spørsmålene først: Er Frp strengt tatt et borgerlig parti? Er ikke partiet først og fremst et tilnærmet rendyrket populistisk parti, uten idémessig kjerne, som følgelig er i stand til politiske (og uforutsigbare) standpunkter på tvers av alle vanlige ideologiske grenser?
Så til presiseringene: Venstre er et sosialliberalt parti, et sentrumsparti, med avgrensninger både mot en sosialistisk ideologi til venstre og mot en konservativ eller liberalistisk ideologi til høyre for seg. Så langt begrepet «borgerlig» dekker de grunnleggende sosialliberale verdier, er Venstre et borgerlig parti: Men partiet kan, når det er påkrevet, også fremstå som radikalt (for eksempel i miljøpolitikken, i innvandringspolitikken m.m.). Partiet vil alltid ha front både mot den dogmatiske tro på statlig styring overalt og mot (over)troen på at markedet som regel er det eneste saliggjørende.
Derfor kan det verken være egnet til forundring eller til forbitrelse at sentrumspartier faktisk kan samarbeide både til høyre og til venstre for seg, gitt at samarbeidet ikke bryter for mye med egen ideologisk kjerne. Det er her problemet med Frp oppstår, et parti som ofte står lenger både fra sosialliberal ideologi og praktisk politikk enn for eksempel et moderat Ap gjør. Denne rimelig elementære ideologiske analyse tildekkes av Røe Isaksens borgerlige lapskaus. Den gir ham tydeligvis krefter til et borgerlig felttog, men virker ikke spesielt realitetsorientert. Den antagelig beste koalisjonsregjering Norge har hatt i nyere tid, er den fireparti-regjeringen som Senterpartiets Per Borten ledet i 1965-69, bestående av H, KrF, Sp og V.
Røe Isaksen og hans kumpaner burde heller satse på og overbevise Senterpartiet om at en gjenoppliving av regjeringskonstellasjonen fra siste halvdel av 1960-årene er den beste, og det ideologisk mest konsistente svaret, på ønsket om en ny «borgerlig» regjering.
Geir Kjell Andersland
Tidligere statssekretær for Høyre og byråd for Venstre i Bergen