Debatt

Hvis kunn­skap er vik­tig

Stjernødebatten

Skandinaviske universitetsfolk uttrykker i Morgenbladet 18. april støtte til Stjernøutvalgets flertall, som vil gjennomføre en dramatisk omorganisering av universitets- og høyskolesektoren. Forskjellene mellom de skandinaviske landene er imidlertid så store at det er problematisk i det hele tatt å sammenligne forholdene over landegrensene.

1. mai går høringsfristen for Stjernøinnstillingen ut, og her hjemme har stadig flere fått øynene opp for at flertallets forslag om tvangssammenslåinger ikke er veien å gå. Jeg sto alene i utvalget om å ta dissens på dette dramatiske punktet. Derfor er jeg glad for at debatten i etterkant av rapporten har lagt vekt på faglig kvalitet fremfor sammenslåinger. Utfordringen til hver enkelt kunnskapsinstitusjon er klar: Legg frem gode, konstruktive og kreative forslag til hvordan fremtidens kvalitetskrav til utdannings- og forskningsmiljøene skal møtes.

Gledelig mange har oppfattet at innstillingen fra utvalget har forslag som innebærer mer enn fusjonsiver og flertallstro på at strukturelle endringer i seg selv løser kvalitetsutfordringene. For en av de store utfordringene i norsk politikk er den vi også ser innen helsevesenet: når en institusjon forsøker å gjøre noe den mener er klokt, blir dette utfordret av lokale og regionale aktører som har meninger som ofte er basert på helt andre hensyn enn institusjonens beste.

Institusjonene må få utvikle sine beste sider, men samtidig få lov til å legge ned både fagfelt og studiesteder som aldri kan bli konkurransedyktige. De siste årene har universitetene og høyskolene arbeidet med den omfattende Kvalitetsreformen. Vi trenger ikke å introdusere nye reformer som kan torpedere det som universitetene og høyskolene allerede er i gang med. For utfordringene står i kø allerede: Det er altfor mange stipendiater som ikke fullfører sin doktorgrad. Universitetene sliter med å tiltrekke seg de beste forskerne internasjonalt, og er heller ikke attraktive for våre medlemmer innenfor teknologi- og realfagene. Derfor må regjeringen innfri løfter om å investere i vitenskapelig utstyr, og universitetene må bli bedre arbeidsgivere.

Den politiske styringen av de høyere utdanningsinstitusjonene er i dag for kortsiktig og altfor detaljert. Løsningen er sterkere strategisk politisk styring og større langsiktighet i finansieringen. Dette må være basert på en felles forståelse av hva som skal være strategien til det enkelte universitet og den enkelte høyskole. I dag bestemmes utviklingen av universiteter og høyskoler ofte av motstridende prioriteringer fra flere departementer, Forskningsrådet og andre oppdragsgivere. Forslaget fra utvalget om avtalebasert finansiering for universiteter og høyskoler er derfor langt viktigere og langt mer relevant enn enhver strukturreform.

Det er tydelig at utvalgsflertallets ganske dramatiske forslag om sammenslåing til noen få, store institusjoner har avstedkommet mye aktivitet for å gjøre seg kjent i landskapet over potensielle fusjonspartnere. Det positive ved det er at mange kan få øynene opp for kvaliteter i andre miljøer enn dem de kjenner godt fra før – og som det kan bli aktuelt å samarbeide med fremover – selv om fusjoner ikke blir løsningen. Istedenfor en nasjonal samling i bunnen må vi sikre en internasjonal posisjonering av norske forsknings- og utdanningsmiljøer. Ett eksempel på dette er Nordic Tech Five, der de fem sterkeste teknologimiljøene i Norden – med NTNU fra Norge – samarbeider for å hevde seg enda sterkere internasjonalt.

Marianne Harg

President i Tekna og medlem av Stjernøutvalget

Mer fra Debatt