Debatt

Pål Veidens «gri­se­prat»

Kjønnsforskning

Pål Veiden liker ikke forskning om kjønn og seksualitet. For riktig å diskreditere feltet, bruker han spalteplass i Morgenbladet 29. februar, på å beskrive meg som (ille) representant for kjønnsforskningen. Veiden sauser sammen bok- og foredragstitler, performanceforestillinger, løsrevne sitater fra intervjuer med meg, samt opplysninger om Friedrichshof-kollektivet i Østerrike. Den insinuerende stilen krever et konkret svar. Veiden setter meg på lik linje med en person fra Friedrichshof-kollektivet, Otto Muehl, som ble fengslet.

Forholdet Veiden beskriver er imidlertid omtrent det motsatte av hans fremstilling. Initiativet til at Muehl ble straffeforfulgt kom fra en gruppe utflyttede som jeg var en aktiv del av. Det er riktig at jeg fra slutten av 1970-tallet til 1985 bodde i Friedrichshof-kollektivet i Østerrike. Kollektivet eksisterte i varierende former og med varierende ideologier fra slutten av 1960-tallet til 1989.

Friedrichshof-kollektivet var en del av det som ble oppfattet som epokens politiske, kulturelle og kunstneriske bevegelser i opprør mot det etablerte. Oppgjøret ble særlig «radikalt» i Østerrike som led under manglende bearbeidelse av det utstrakte samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.

Med unntak av noen få forfattere og intellektuelle var det svært stille og konformt i Østerrike på 1970-tallet. Friedrichshof-kollektivet sprang ut av kunstnerkretsen som dannet skole under navnet «aksjonismen», som gikk til angrep på den østerrikske borgerlige kulturen. Otto Muehl, som sammen med andre kunstnere og venner grunnla Friedrichshof-kollektivet, var sentral i den østerrikske aksjonismen.

Typisk for 1970-tallskonteksten eksperimenterte Friedrichshof med den romantiske ideen å føre livet inn i kunsten og troen på konkret realisering av utopiske ideer basert på avstandtagen fra «det borgerlige, kapitalistiske samfunnet»: En miks av terapiformer, kommunikasjonsformer, samlivsformer og radikale ideer om «oppløsning av privateiendommen».

De første årene jeg var del av kollektivet opplevdes for en tyveåring som det motsatte av autoritære – selv om jeg tenker at grunnlaget for den senere autoritære utvikling nok lå der, i gründeren Muehls sentrale rolle. Kritikken mot autoritære samfunnsstrukturer, kommunikasjonsmåter og samlivsformer opplevdes den gang som relevant. Desto mer katastrofalt opplevdes en utvikling vi kjenner fra noen andre i utgangspunktet idealistiske, «frigjørende» eller radikale bevegelser: Utviklingen går liksom ikke fort nok. Skal samfunnet endres må mennesket – de radikale fortroppene – endres. Denne «frigjøringen» går ikke av seg selv og krever «ledelse».

Noen av oss opplevde ved begynnelsen av 1980-tallet den autoritære utviklingen i kollektivet som problematisk og organiserte forsøk på å få til demokratiske prosesser som grunnlag for avgjørelser. En stund så det ut til gå i riktig retning, men vi måtte gi tapt. I 1985 flyttet jeg sammen med flere andre ut, ettersom vi var uenige i den autoritære ledelsesmodellen, i den kollektivistiske barneoppdragelsen, i den økende isolasjonismen.

Da vi i 1987 gjennom kontakt med noen ungdommer i kollektivet, fikk vite at Muehl tok seg seksuelt til rette med ungdommer, gikk vi til pressen med saken. Samme år leverte representanter for denne utflyttergruppen med hjelp av to ungdommer som vitner, en anmeldelse til østerrikske myndigheter. Muehl ble dømt i 1991. Kollektivet ble oppløst i 1989, året etter at vi startet rettssaken mot Muehl.

Om denne personlige erfaringen med først å være en del av, for så å arbeide for å oppløse et kollektiv som utviklet seg i feil retning, er et hinder for tjue år senere å drive med forskning, er det ikke plass til å diskutere i denne omgangen.

Wencke Mühleisen

Kjønnsforsker

Mer fra Debatt