Debatt

Over­set­tel­sens pro­blem

Oversettelse

I min anmeldelse av John Bergers Det er her vi møtes i Morgenbladet 29. februar, kunne jeg sikkert ha vært noen hakk mildere stemt overfor Knut Johansens oversettelse – han er på ingen måte en dårlig oversetter – og enda noen hakk mer oppgitt over Gyldendals svikt med hensyn til korrektur, språkvask, ombrekking, kvalitetskontroll eller hvor problemene ligger.

Irritasjonen over det siste smittet kanskje for mye over på det første, og irritasjonen var i sin tur forsterket av den generelt for lave standarden på norske oversatte bøker. Problemet er neppe at oversetterne ikke kan sitt fag godt nok, men at det koster forlagene for mye å gjøre det nødvendige arbeid med manus etter at oversetteren har levert sin versjon. De graverende feilene i Det er her vi møtes kan ikke et seriøst forlag være bekjent av.

Johansen finner det «uhørt» at jeg har valgt å gjengi egne oversettelser av noen utvalgte eksempler på Bergers stil, men min lojalitet på dette punktet er til forfatteren, ikke til oversetteren. Hadde jeg vært helt fornøyd med Johansens valg, hadde jeg sitert ham, men her prøvde jeg i stedet å finne frem til noe som stemte enda bedre med min egen respons på disse avsnittene. Hovedpoenget på dette stedet i anmeldelsen var ikke å kritisere Johansens oversettelser, og derfor unnlot jeg å sitere dem.

Mitt hovedsynspunkt er at en oversetter først og fremst må ivareta den stilistiske flyten og tonen i originalen, slik at skjønnheten i de opprinnelige setningene motsvares av en tilsvarende skjønnhet i de norske. I mine ører låt «I stillheten kunne jeg føle at Gwens død ikke hadde rokket det minste ved standardene de to hadde etablert og utviklet her» mer i samsvar med originalens driv enn Johansens mer oppstyltede «I tausheten kunne jeg føle at siden Gwens død var de normene de to hadde grunnlagt og holdt i hevd her, ikke på noen måte forandret», og derfor skrev jeg det slik.

Om Berger hadde vært norsk, er det også vanskelig å se for seg at han ville ha skrevet «Grenene peker ikke rett opp, men er blitt bundet opp så de i stedet vokser utover …», noe som umiddelbart er svært vanskelig å anskueliggjøre. Etter å ha lest den vendingen, sluttet jeg å stole på oversettelsen og fikk bestilt originalen fra biblioteket. Imidlertid gikk jeg ikke deretter på jakt etter fem feil eller flere, for å være mest mulig vrang mot oversetteren, eller for å vise at jeg kan gjøre det bedre selv. Jeg nevnte noen korte eksempler som indikerte at dette, selv der den er «feilfri», er en oversettelse som ikke er bearbeidet så godt som Berger fortjener.

En virkelig god oversettelse forundrer oss med sine «riktige» løsninger; en mindre god får oss til å tenke ut mulige alternativer. Uheldigvis for oversettere kan mye godt arbeid bli ødelagt av noen mindre heldige øyeblikk, akkurat som fotballdommerens generelt gode dømming vil komme i skyggen av et par utslagsgivende tabber. Slik sett er dette et utakknemlig yrke. Dét er enda en grunn til at forlagene bør behandle oversetterne som om de var de fornemste forfattere.

Erik Bjerck Hagen

Litteraturviter og anmelder i Morgenbladet

Mer fra Debatt