Kjønnsforskning
Det virker ikke mindre grisete når Hilde Danielsen, Tone Hellesund og Åse Røthing reagerer på Veidens fremstilling av Wencke Mühleisens kjønnsforskning i Morgenbladet 14. mars. De påberoper seg visse forventninger ut fra sin status som forskere. Det merkes når de legger forskningsetikken igjen utenfor debattarenaen: de påstår at Veiden kommer med «bevisst villedende henvisninger til andre aktiviteter i (deres) liv». Jeg kan ikke se det bevist bevisste, eller det villedende.
Disse tre avkrever Veiden en substans og konkretisering som glimrer med sitt fravær i deres eget: «Etter vår mening er Mühleisen en av de mest spennende kjønnsforskerne i Norge i dag. Vi har stor glede av hennes tekster og setter stor pris på hennes innsats i den offentlige debatten.»
Man kan håpe norsk forskning i det store og hele ikke er like manglende fundert som dette luftige svevet.
Wencke Mühleisen har en fortid som selvoppnevnt øyeåpner: normal bluferdighet var forkastelig og trangsynt. Gjennom iscenesatte samleier for åpen scene mente denne «spennende forskeren» å lære vanlig dødelige noe om noe. Til dags dato har jeg ikke klart å øyne annen tråd enn den senere kjønnsforskerens ekshibisjonisme.
Etter min mening er ikke Veiden villedende når han henviser til de triste fakta rundt forskerens fortid, hennes manglende evne til å kommunisere nyansert, med respekt for sitt publikum. Mühlheisen har selv tatt de valg som overskygger henne i rollen som forsker i dag.
Om flere deler Danielsen, Hellesund og Røthings syn på Mühleisen, bør man vel fortvile over bruk av forskningsmidler og forskningens kår generelt i Norge i dag.
Det er vel i dette det mest spennende eller grisete ligger: skal en ekshibisjonist tas på alvor i sin stadig kamp for oppmerksomhet, eller skal vi forsøke å skille mellom verdifull forskning og useriøst griseri.
Jeg skriver med håp om at øvrige forskningsaspiranter i dagens Norge viser noe mer kildekritikk og evne til å begrunne sine synspunkter, og at det ikke er gjengs oppfatning at «vår (ukritiske) mening» om personers karakteregenskaper er utslagsgivende.
Kristin Bruun