Intellektuelle forbilder
En vanlig oppfatning av begrepet «intellektuell» skriver seg fra den såkalte «Protestation des intellectuels» under Dreyfussaken. Fortsatt er det imidlertid ingen allment akseptert definisjon av begrepet. Problemene dette kan føre til, illustreres i Dagbladet 4. januar, hvor Espen Søbye, for øvrig en av de intellektuelle som har bidratt til Morgenbladets serie om intellektuelle forbilder, anmelder boken Tyske intellektuelle i det 20. århundret, redigert av danskene Morten D. Mortensen og Niklas Olsen.
Søbye kritiserer forfatterne for manglende avgrensning av begrepet «intellektuell», og særlig for at de har inkludert de naziorienterte Martin Heidegger og Carl Schmitt. Søbyes redegjørelse for egne kriterier virker imidlertid ikke avklarende, men forvirrer tvert imot ytterligere. Han fastslår at Heidegger, som av mange regnes som en av de største tenkere i det 20. århundre, ikke fortjener betegnelsen intellektuell fordi han sluttet seg til nazipartiet: «Ved å underkaste seg en fører, kobler man ut ansvarligheten for egne handlinger og meninger. Det kan ikke en intellektuell gjøre.» Heidegger selv var av den oppfatning at han gjennom egen tenkning var kommet frem til et idégrunnlag som var forenlig med nazi-ideologien. Kan han da likevel ikke være en intellektuell, selv om vi ikke liker hans idégrunnlag? Og hva med fremtredende venstreorienterte tenkere som har sluttet seg til totalitære og voldelige ideologier? Sartres begeistring for det stalinistiske Sovjet som han aldri tok avstand fra? Foucaults hyllest til Khomeini-regimet i Iran? Begge hadde for øvrig også i en periode sterke maoistiske sympatier. Hvorfor har ikke disse på samme måte som Heidegger gitt «avkall på egen vurderingsevne»? Bombastisk fastslår Søbye: «Den som har svingt med hakekorset, har mistet den intellektuelle redeligheten.» Men hvis vi skal følge hans resonnement, må da dette i like stor grad gjelde den som har «svingt med hammer og sigd», for å videreføre hans metaforer.
Etter å ha «avskiltet» Heidegger som intellektuell fordi han angivelig har koblet ut ansvarligheten for egne meninger, fører så Søbye sitt resonnement videre, og hevder utrolig nok at «det av samme grunn» er så få medisinere som «gjør seg gjeldende som intellektuelle». Hans forklaring på dette er så selsom at man må lese to ganger: Medisineren fortjener ikke betegnelsen intellektuell fordi han «er forpliktet» til «sin kollega, til sin profesjon». Tror noen virkelig at norske medisinere anno 2008 er hjernevaskede, uselvstendig tenkende medlemmer av et slags middelalderlaug? Nei, jeg tror nok det er adskillig mer plausible forklaringer på at medisinere som intellektuelle ikke dominerer i offentlig debatt. For det første dreier det seg om en meget hardt arbeidende profesjon, som kanskje i noe for liten grad prioriterer virksomhet utenfor sitt arbeidsområde. For det annet tror jeg at de fleste medisinere med sin naturvitenskapelige bakgrunn stiller større krav til egen innsikt i aktuelle debatt-temaer enn det som preger en del av de «rikssynserne» som i den norske offentlighet oppfattes som intellektuelle, dels selvutnevnt, dels utropt av media, for eksempel ved Dagbladets muligens Idol-inspirerte kåring for to-tre år siden.
Søbye synes å ha en romantisk, eksaltert oppfatning av den sanne intellektuelle som uten noen bindinger løfter «arven fra Kant og opplysningen». Dette er et vakkert ideal. Det er imidlertid naivt å tro at ikke de aller fleste såkalt intellektuelle i dag selvsagt har like mange bindinger som for eksempel medisinere. Bindinger til arbeidsgivere, redaktører, egne institusjoner, og ikke minst meningsfeller og kolleger i den lille andedammen som norsk offentlighet representerer. Dessuten er det også et faktum at en rekke såkalt intellektuelle i etterkrigstiden har tatt avstand fra opplysningstidens idealer.
Siden det er så vanskelig å bli enig om hva som kjennetegner en virkelig «intellektuell», er dette begrepet kanskje ikke lenger fruktbart?
Stig Frøland
Professor, dr.med.
Espen Søbye skrev om den svenske forleggeren Bo Cavefors.