Bjørvika
Det er med misunnelse man kan følge debatten om Bjørvika her i byen. I København finnes det ingen offentlig debatt av den dimensjon som Morgenbladet er alene om å sikre gjennom oppsøkende journalistikk. Dermed blir hele grunnlaget for Bjørvika-utviklingen og fremtiden debattert igjen og igjen, hvilket ikke skjer i Danmark. Likevel er det paralleller. For eksempel er debatten tungt styrt av den arkitektoniske diskurs, og når Erling Dokk Holm nå også er konvertert til den, kan det være bruk for et innspill som ryster sekken litt mer. Selv om Karl Otto Ellefsen, en av få arkitekter som er kjent for å søke innsikt fra andre fag, deltar, mangler debatten om Bjørvika likevel dybde omkring byliv. «Alle» snakker om det, men bylivet blir hengende i romlige argumenter.
Bjørvika-debatten avslører to hovedtemaer: Behovet for styring og hvilken byform som skal fremheves. I det første handler det mest om hvem som skal styre, fremfor måten å styre på. I det andre handler det om skyline, arkitekturkoden og estetikk fremfor en debatt om hvilken byform til hvilket byliv.
Demokratisk deltagelse og styring av byutviklingen er vanskelig, hvilket Oslo opplevde ved det «folkelige valg» av Tjuvholmen-prosjektet. Byen har valgt å styre utviklingen via en funksjonell sonering av området ut fra en tilnærmet, men områdeoppdelt «helhetsplan» for hele havneforløpet. Det ble imidlertid ikke fulgt opp med en diskusjon om hvilke former for byliv som skulle leves de enkelte steder, og dermed ikke en diskusjon om hvilke eksperimenterende byformer som kunne tenkes i de enkelte områder. Det var tilsynelatende politisk-normativ enighet om at det skulle være funksjonsblandede områder og at det skulle være boligområder for alle, men dette er ikke en strategisk byplanlegging i den forstand at man også satset på turisme, kreative næringer og bylivskvaliteter.
Dokk Holm hevder i Morgenbladet 21. desember at «politikerne har gjort seg selv til saksbehandlere», og det skal nok være riktig. Han tilføyer så, «og det tar veldig lang tid å bli en dyktig saksbehandler», hvilket viser at han kun aksepterer at de som er innforstått med den arkitektoniske diskurs og planloven kan være «saksbehandlere». Han gjør med andre ord det som kunne være en «offentlig saksbehandling» til en «ekspert-saksbehandling». Det som er styrken ved Bjørvika-debatten er den tilbakevendende offentlige debatt om prosjektet, men det mangler et forum hvor den kritiske offentlighet er andre enn de arkitektoniske eksperter. Det er fullt mulig å styre via en permanent dialog med offentligheden, men det krever en rekke tiltak.
For det første at planer er relativt åpne for forandringer, det vil si åpne for nye prioriteringer, muligheter, strategiske valg eller visjoner. Åpenheten betyr også at politikere og planleggere må tenke prosess og ikke kun (tids)plan. Det finnes nok av eksempler på en demokratisk, åpen planlegging, men den er også tidskonsumerende (tre til fem år) og maktkontrollerende, hvilket ikke er gode idealer i vår form for offentlig planlegging, hvor rammene settes av politikerne og arbeidet utføres av deres plansektor. Når begge leire er behersket av arkitekturdiskursen, blir det debatt om høyde, form, arkitekturreferanser, estetikk og privatkapitalens innflytelse fremfor en debatt om hvilke behov som skal oppfylles, for hvem og hvordan?
Byliv handler, ifølge Dokk Holm, om tetthet, boliger og bygningers funksjonalitet. Det er hans konvertering til arkitekturdiskursen, for det vet han godt fra byteorien er en altfor enkel tenkning. Å si at Bjørvika med Barcode-arkitekturen har «for lite boliger til å skape urban trivsel» og å si at Grønlandsleiret, Torggata, Karl Johan og Bogstadveien representerer «urban trivsel» er det samme som å si at denne trivselen handler om konsum, flow og mangfoldighet (gjerne multietnisk, det er «stuerent» snakk i dag). Ingen av disse gatene tilbyr et byliv basert på «events», intensitet, atmosfære, attraktive plasskvaliteter, attraktiv arkitektonisk arv eller lignende. Såfremt byturismen og urbanistene skal med i bildet handler det netopp om disse forhold, hvilket antyder at Nylandsparken, Operaen i Bjørvika, Aker Brygge, Grünerløkka og Akerselva er viktigere for urbanister enn det Bjørvika som Arne Sødal, Dokk Holm og Ellefsen argumenterer for i Morgenbladet.
Boliger fører til privatisering av offentlige rom især når den kjøpesterke og middelaldrende middelklassen flytter inn, se bare på Holmen og Christianshavn i København eller Chelsea i New York. Det vet Dokk Holm godt, så hvorfor satse på denne middelklasse av ikke-urbanister? Som den tidligere by- og boligminister Jytte Andersen sa da hun flyttet til Holmen nær Operaen på Christianshavn: «Vi vil ha forstaden til byen»!
Bykvaliteter for urbanister handler om forskjellighet, foranderlighet, uforutsigbarhet, lyd og lyter, arkitektonisk mangfold, plasskvaliteter som uformelle møtesteder og hendelser samt en bydel med historiske referanser. Tetthet og intensitet er viktig, men den skal ikke skapes av boliger eller kontorer, men events (gjerne eksperimenter), utdanningsinstitusjoner (skaper permanente strømmer), kulturelle tilbud dag, aften og natt.
John Pløger
København