Hijab
Fire kvinnelige medlemmer av Muslimsk Studentersamfunn skrev nylig (Morgenbladet 16. november) et innlegg rettet mot Hege Storhaug i den pågående hijabdebatten.
Forsvaret av den frivillige bruken av det muslimske skautet, som hijab i de siste tiårene er blitt synonymt med, er greit nok. Det jeg reagerte på i innlegget var derimot dels de mange fornærmende karakteristikkene av Storhaug, og dels påstanden om at islam er kvinnefrigjørende, faktisk feministisk. Jeg ønsker virkelig å forstå tankene bak denne påstanden, og i den forbindelse kunne det vært nyttig både med en redegjørelse for hva dere mener ligger i begrepet feministisk, og hva dere faktisk mener med islam.
Dersom dere følger tradisjonell islamsk rettslære, fiqh, vil jeg gjerne vite hvordan eksempelvis lovskolenes asymmetriske skilsmisserett, verdsetting av en kvinnes vitnemål til halvparten av mannens og en arverett hvor kvinnen har krav på halvparten så mye som en mann, kan betegnes som feministisk?
Når dere viser til at islam sikrer kvinnen velferdsgoder antar jeg dere sikter til mannens plikt til å forsørge familien, men det er jo i strid med feministiske idealer om økonomisk uavhengighet.
Kvinnens ekteskapelige motplikt, underkastelse, klinger heller ikke særlig godt i feministiske ører. Menn har også klesregler, skriver dere, men de er mindre omfattende og mindre hemmende. Er det feminisme?
Religioner er selvfølgelig alltid åpne for tolkning og kanskje dere sverger til en mer moderne rettstenkning? Kanskje driver dere til og med deres egen individuelle ijtihad, slik mange kristne i disse dager har en unik, personlig forståelse av sin religion? I så fall kunne det være fint å presisere, ettersom det sikkert er flere enn meg som har problemer med å akseptere begrepet feminisme som betegnende for de brede lag av islam.
Et av deres postulater var: «Islam frigjorde kvinnen lenge før vestlige ideologier ga rom for kvinner.» Vestens ideologi ved islams unnfangelse (i den grad det eksisterte noe Vesten før islam) var helt klart katolsk kristendom, og selv om heller ikke kristendommen var noe mønster for likestilling mener dere vel ikke å hevde at det ikke fantes noe rom for kvinner der? I så fall kunne det vært spennende å høre akkurat hvorfor islam var en mer kvinnevennlig religion enn kristendommen gjennom middelalderen?
Postulatet hviler jo for øvrig på at arabiske kvinner faktisk fikk det bedre etter at Muhammeds guddommelig åpenbarte forordninger begynte å gjøre seg gjeldende i rettspraksisen. Som eksempel brukte dere Profetens 15 år eldre kone, Khadija. Hun fridde til Muhammed, ikke motsatt, var hans arbeidsgiver og viktigste støttespiller. Utvilsomt en sterk kvinne. Men Khadija var jo alt en godt voksen dame da hun ble islams første konvertitt, og med tiden skulle det bli langt lengre mellom kvinneskikkelser som henne i den arabiske verden. Hvorfor ble det slik?
Den feministiske islamforskeren Leila Ahmed forsøker å svare på akkurat det, og peker på at Khadija, Aisha og de andre store kvinnene i tidlig islam slett ikke kan brukes som eksempler på sterke muslimske kvinneskikkelser, ettersom de snarere er levninger fra det pre-islamske samfunnet, jahilia, uvitenhetens tid. En tid da det var langt lettere for kvinner å drive forretninger, skilsmisse var like lett tilgjengelig for begge kjønn og hvor polyandri eksisterte ved siden av polygyniet som islam ennå aksepterer. En tid da kvinner deltok i politikk og endog krig, slik Aisha gjorde, noe som er utenkelig for dagens arabiske kvinner.
Jeg har all tro på at islam kan tolkes feministisk, men jeg synes det er vanskelig å forstå at islam er feministisk. I alle fall slik det overveldende flertallet av praktiserende muslimer tenker og lever sin religion. Om dere ønsker at skautet skal bli et symbol på islamsk feminisme bør dere derfor kanskje spare den mest aggressive polemikken til den mannsdominerte ulamaen, istedenfor å rette den mot Hege Storhaug?
Hans Arnesen
Religionsstudent, UiO