Debatt

Usammenhengende og selvmotsigende

Positivisme

Presis bruk av språket og nøyaktighet i argumentasjon og begrunnelse var viktig for Wienerkretsen og filosofer som sto dem nær. Slike litt kjedelige intellektuelle dyder står svakere i dag. Når Bjørn Yngve Tollefsen i Morgenbladet 16. mars plukker setninger og uttrykk fra tre forskjellige artikler, uten særlig hensyn temaet eller resten av teksten, er det ikke overraskende at resultatet blir usammenhengende og selvmotsigende, vel egnet som gjenstand for kritisk polemikk.

I en kronikk i Dagbladet 2. mars kritiserte jeg, sammen med Raino Malnes, den økende tendensen til å basere styring av forskning på utvendige mål, som for eksempel antall artikler publisert i anerkjente internasjonale tidsskrifter, uten nærmere vurdering av innholdet. I en artikkel i Morgenbladet samme dag pekte jeg på at den vitenskapsteoretiske debatten i Norge er preget av uklare og misvisende forestillinger om naturvitenskap, og at det viser seg for eksempel i bruken av uttrykk som “positivisme” og “naturvitenskapelige forklaringsmodeller”.

Den førstnevnte artikkelen var ikke noe forsøk på generell kritikk av “postmodernisme”. Men den pekte på hvordan utvendig forsknings-“måling” kan støtte seg på et kunnskapssyn som legger hovedvekt på at kunnskap er (intersubjektivt) konstruert og overser at gyldig kunnskap også må gi et holdbart (objektivt) bilde av verden. Eller som vi polemisk uttrykte det: “Den postmodernistiske tanken at virkeligheten ikke er annet enn det som lar seg fremstille på en besnærende måte”.

I den andre artikkelen hevdet jeg at Kuhn og Feyerabend ga en berettiget og virkningsfull kritikk av de logiske empiristenes forestilling om et idealspråk, hvor ordenes mening var presist bestemt, og sannheten av grunnleggende påstander kunne avgjøres direkte gjennom konkret erfaring (“observasjoner”). Carnap var blant dem som utviklet slike tanker. Men ikke Jon Elster.

Feyerabend var, særlig i sine senere år, først og fremst en kritisk polemiker. Hans “metodologiske anarkisme” ga til dels inntrykk av en radikal og uansvarlig relativisme hvor astrologi hadde samme vitenskapelige gyldighet som astronomi. Men hans tidlige skrifter gir godt grunnlag for å tolke ham som en rasjonalist og realist, i Poppers ånd, som etter hvert ble oppslukt av å kritisere det han så som alvorlige svakheter og farer ved måten moderne vitenskap blir drevet på.

Nils Roll-Hansen

Professor

Mer fra Debatt