Debatt

Tellekanter som universalmiddel

Tellekanter

Fredrik Thue og Nils Petter Gleditsch har de siste ukene kritisert motstanden mot det nye tellekantsystemet i norsk forskning, men uten å ta hensyn til de retoriske betingelsene innleggene i pamfletten Hva skal vi med vitenskap? er blitt til under. Siden tellekantsystemet for lengst og uten offentlig debatt er innført, har vi, som redaktører av pamfletten, ansett det som mest prekært å gjøre alle innvendinger synlige. Oppgaven har ikke vært å gi en mest mulig balansert fremstilling, men å motvirke et informasjonsovertak og reise en sak. Ved å fremstille oss som motstandere av alt vi her ikke direkte gjør oss til talsmenn for, har våre kritikere nå prøvd å karikere oss.

Når Thue i sin artikkel i tidsskriftet Prosa 2/2007, "Tellekanter og akademisk sjølråderett", hevder at "hovedbudskapet i Hva skal vi med vitenskap? er at humanister og samfunnsforskere først og fremst bør skrive på norsk for et bredt offentlig publikum", er dette en regelrett misforståelse. Det vi hele tiden har protestert mot, er tellekantsystemets systematiske diskriminering av norsk som forskningsspråk samt det uholdbare i prinsipielt å skille mellom forskning og formidling i human- og samfunnsvitenskapene. Thue får det til å virke som om vi på en eller annen måte vil hindre internasjonalisering av forskningen. At professoroppropet mot tellekanter ble signert også av en lang rekke definitivt internasjonalt orienterte forskere, skulle være indikasjon god nok på at så ikke er tilfellet.

“Mange norske akademikermiljø er kritisk små og trenger et friskt pust utenfra,” sier Thue til Morgenbladet. Problemet er imidlertid ikke mangel på internasjonale impulser (de får vi hele tiden), uvilje mot å skrive på engelsk eller andre store fremmedspråk (det bør gjøres i større omfang) eller uenighet om at norsk forskning kan forbedres (det kan den), men spørsmålet om vi i det hele tatt skal ha avansert forskning på norsk, altså forskning som ikke på forhånd er gitt et b-stempel av norske myndigheter.

– Men vi har ikke noe alternativ, innvender Gleditsch i Morgenbladet. Man skulle tro det var absolutt påkrevd med et eller annet system av dette slaget. Men det er det jo ikke: De aller fleste land klarer seg uten.

Tellekantsystemet blir gjerne fremstilt som et middel mot alle problemer, ja, som det eneste middel: I alle fag, og i alle typer institusjoner, skal det visstnok føre til mer og bedre forskning. Dette forutsetter at problemet overalt er det samme, nemlig manglende motivasjon, og at løsningen består i å sette forskerne i en konkurransesituasjon der økonomiske verdier står på spill. Men dette er feil diagnose. Mye kan forbedres i norsk forskning, men det er ikke én mangel vi står overfor, eller én type utfordringer. Naturfagene har ikke samme behov som kulturfagene, universitetene ikke de samme som høyskolene. Hva vi trenger, er ikke et universalmiddel av typen tellekanter, verken i nåværende eller revidert form, men en rekke konkrete tiltak innrettet på forskjellige sider av saken.

Hvis det er mer forskning vi vil ha, kan vi begynne med å avlaste for undervisning og administrasjon, og sørge for at forskerne får tid til å forske. Hvis det er slik at vi vil ha frem de beste talentene og de beste ideene, kan vi ta fatt på byråkratiseringen av forskningssystemet, og for eksempel se til at NFR igjen inviterer til individuelle søknader på åpne utlysninger av prosjektmidler. Hvis vi synes det er for mye slapt som slipper igjennom upåtalt, kan vi gå inn for å utvikle den åpne, skarpe fagdebatt – for eksempel med særskilte utmerkelser til tidsskrifter som klarer å skjære igjennom den kollegiale snillismen og fremkalle reell kritikk. Hvis vi vil ha mest mulig ut av våre dyktigste folk, kan vi utstyre dem med assistenter. Vil vi at flere skal hevde seg ute i verden, kan vi bygge opp tilbud om språktrening og bistand med oversettelse. Og så videre. Slik er alternativet: Ikke et forbedret poengsystem, som kan settes til å virke automatisk, men utredning og diskusjon av bestemte skavanker, den ene etter den andre.

Erik Bjerck Hagen

Professor, Bergen

Anders Johansen

Professor, Bergen

Mer fra Debatt