Korrupsjon
Paul Wolfowitz er ute av Verdensbanken på grunn av nepotisme. Ett problem løst, et nytt skapt: ironisk nok, bankens innsats for å bekjempe korrupsjon kan bli redusert etter hans avgang.
Han skapte nemlig en opphetet og nødvendig debatt om antikorrupsjon som utfordret etablerte forestillinger, i og utenfor banken. Etterfølgeren, Robert Zoellick, matcher neppe Wolfowitz personlige engasjement, handlekraft og urokkelige vilje i dette spørsmålet.
Den gamle garde i banken, seniorøkonomene, ble alarmert av Wolfowitz iver: banklån bør ytes uten sterke vilkår om styresettreform hos låntaker. Alarmert ble også ledere i noen av bankens 185 medlemsland, de syntes at Wolfowitz gikk for langt i «korstoget» mot korrupsjon, og fryktet at banken forlot det tradisjonelle mandatet for kredittgiving.
Krefter i medlemslandene vil gi Zoellick motstand og svekke bankens strategi for korrupsjonsbekjempelse, med vikarierende motiver. De har økonomisk og politisk interesse av at banken følger den smale sti, og er mer opptatte av egne posisjoner og privilegier enn av fattigdomsbekjempelse.
Tidligere stakk Verdensbanken hodet i sanden når det kom klager om korrupsjon i bruken av lånene. Av hundrevis av millioner dollar gitt i lån i de første 50 årene, havnet mye i lommene på korrupte ledere og selskaper. Hvor mye vet ingen, men «alle» forsto at store beløp endte på private konti i Sveits, City of London og andre skatteparadiser i nord. Årlig ble det ulovlig ført ut midler av utviklingsland tilsvarende mange ganger det landene mottok i bistand.
Med Jim Wolfensohn som sjef endret banken praksis radikalt. Man svartelistet selskaper; styrket internkontrollen; etablerte en uavhengig avdeling for å etterforske påstander om korrupsjon blant ansatte og i bankens utlånsprosjekter; stilte krav til låntakerne. Man ga dessuten støtte til reformer for å forebygge korrupsjon hos låntakerne (gjøre offentlig sektor mer åpen og gjennomsiktig, tette huller i finansforvaltningen, stanser lekkasjer, og så videre); fra 2000 til 2004 økte utlånsvolumet til slike reformer med 11 prosent årlig.
Wolfowitz etterfulgte Wolfensohn i 2005, og løftet arbeidet enda høyere opp på bankens dagsorden. Hans initiativer i bredden og dybden støtte på motstand. At etterforskningsenheten i banken fikk mer ressurser, sterkere ledelse, og et større budsjett ble eksempelvis møtt med skepsis. At tempoet på lån til regjeringer involvert i korrupsjon ble senket, var upopulært, ja uhørt for denne kredittinstitusjonen.
Men selv om Wolfowitz var kontroversiell, erkjente hans argeste kritikere at debatten om korrupsjonsbekjempelse skjerpet årvåkenheten internt i banken. Videre, at bankens forebygging i utviklingslandene hadde hatt en viss effekt, og at banken et stykke på vei hadde begrenset tapet av midler i korrupsjon i utlånsprosjektene.
Ingen seriøs fattigdomsbekjempelse uten solid korrupsjonsbekjempelse, og det starter i egen bakgård. Banken står til ansvar for sin virksomhet før den kan avkreve andre å gjøre det samme. Bankens styre (der Norge er medlem) må derfor ikke tillate Zoellick å senke ambisjonene og bremse initiativene tatt av Wolfensohn og Wolfowitz, men sørge for at han forserer arbeidet.
Banken må demonstrere for giverland og utviklingsland at den kan praktisere høye standarder for integritet, åpenhet og demokratisk deltagelse. Strategien som er lagt for antikorrupsjon må forbedres, etterforskningsarbeidet styrkes, og innsatsen institusjonaliseres (forankres i hele organisasjonen: i dag er den for avhengig av den til enhver tid sittende sjefen for en god driv).
Sist, men ikke minst, må ikke innsatsen av politiske eller andre grunner være selektiv overfor låntakere.
Jan Borgen
Generalsekretær i Transparency International Norge