Friskoler
I sin kommentarspalte 4. mai, etterlyser Kristin Clemet prinsipielle argument mot fritt valg av skole. Dette innlegget er et forsøk på å imøtekomme ønsket hennes. Valgfrihet er et gode i seg selv, skriver Clemet. Det er jeg enig med henne i. Men det gjelder valg på egne vegne. Foreldres rett til å velge skole for barna sine er prinsipielt noe helt annet, nemlig retten til å velge for andre. Og den retten er ikke et gode i seg selv. Barna blir tvunget til å gå på skolen uansett hvem som har valgt for dem.
Barn er individer med egne rettigheter. Foreldrene deres eier dem ikke, og foreldrene har rett til å velge for dem bare når slike valg ikke er i strid med barnas egne interesser og rettigheter. Hvis vi skal mene at foreldres frie valg av skole for barna sine er et gode, må det bli på et rent pragmatisk grunnlag, nemlig at foreldrene alltid, eller i hvert fall stort sett, velger det som er best for barna. Og det vet vi at mange foreldre ikke gjør.
Nå er det en egen og vanskelig diskusjon hva som er best for barna, og, ikke minst, hvem som har rett til å bestemme hva som er best for barna. Men Clemet og jeg kan antakelig være enige om visse forhold som er bra og ikke bra for barn. For eksempel er det bra for barn å lære språket i landet der de bor, og å venne seg til å være sammen med andre barn, også barn fra andre kulturer. Det er ikke bra for barn av innvandrere at de må begynne på skolen uten å kunne skikkelig norsk. Derfor bør barnehage være, om ikke obligatorisk, så i hvert fall gratis, og foreldre bør ikke få betalt for å holde barna sine borte fra dem. Videre er det ikke bra for jenter å bli sendt på skole i Pakistan for å unngå at de blir for selvstendige. Det er heller ikke bra for barn å bli sendt på skoler hvor de lærer at det er Guds vilje at mor bare skal stelle hjemme.
Frie valg for barn kan ikke bety foreldres rett til frie valg for dem, men barnas egen rett til en oppdragelse og en skolegang som gjør dem til frie mennesker, i stand til å treffe sine egne valg. Denne retten gjelder både jenter og gutter, uansett kultur og etnisk bakgrunn. Den må blant annet bety at foreldre ikke kan ha rett til å velge skoler som unndrar barn kunnskap, for eksempel om utviklingslære, eller om andre religioner, livssyn og kulturer. Hvis Norge hadde hatt en livssynsnøytral offentlig skole, burde etter mitt syn livssyns- og religiøse skoler ikke vært tillatt. Et slikt forbud er vanskelig så lenge Norge og norsk skole ikke har frigjort seg fra statskirken, men prinsippet bør være ganske klart.
Så langt frie valg som et ubetinget gode. Reflekterte liberalere pleier å legge til at den enes frie valg ikke må gå ut over den andres rett til samme frihet. Dette prinsippet har også anvendelse på privatskoler. Så lenge utdanning er et knapt gode, går ressurser til private skoler nødvendigvis på bekostning av ressursene til offentlige skoler, og rammer dermed de barna som har foreldre som enten ikke kan eller ikke vil velge privatskoler. Ikke alle barn har foreldre som er opptatt av å skaffe dem den best mulige utdanning. For det første går en del av offentlige skolebevilgninger til de private skolene. For det andre kan de private skolene trekke dyktige lærere bort fra den offentlige skolen ved å by dem høyere lønn og bedre arbeidsvilkår. De private vil alltid kunne overby den offentlige skolen så lenge de har rett til å kreve skolepenger. For lærerne vil det ikke minst være fristende å flytte over til skoler som kan sile elevene. Her er det etter mitt skjønn likegyldig om skolene er såkalt kommersielle eller ikke. Det avgjørende er om de har rett til å ta seg betalt.
Hilde Bojer
Økonomisk institutt, UiO