Olsson-skolen
Øyvind Erstad fremsetter i Morgenbladet 22. juni en rekke påstander i tilknytning til min anmeldelse av Turbonegers album Retox. Disse påstandene vil jeg kommentere:
a) Tommy Olsson var, da han begynte å skrive kunstanmeldelser, en nyskapende stemme.
Erstad klassifiserer meg som en tilhenger av den såkalte Olsson-skolen, som kjennetegnes ved sin subjektive og personlige tilnærming til anmelderfaget. Debatten om «Olsson-skolen» er en provinsiell debatt, og dessuten ahistorisk. Innenfor rock-kritikken er en subjektiv tilnærming (som i tillegg har en pretensjon om å sette musikken inn i en større samtidshistorisk kontekst) en tradisjon med nesten like lang levetid som musikkformen selv, med mer eller mindre kjente stemmer som amerikanske Lester Bangs og Greil Marcus. Jeg har ingen tanker om at jeg er nyskapende, men ser på meg selv som tilhørende en tradisjon som begynner før Tommy Olssons anmeldervirksomhet.
b) Erstad hevder at min anmeldelse inneholder «våte drømmer om tenkte møter med medlemmer av gruppa».
Dette medfører ikke riktighet. Jeg beskriver to møter med medlemmer av Turboneger; begge har funnet sted.
c) Å lese Svein Egil Hatleviks anmeldelse av Turbonegers siste plate gjorde Erstad jævlig frustrert.
Til dette kan jeg si lite annet enn at gleden er på min side.
Svein Egil Hatlevik
Anmelder og musiker