Annonse
04:00 - 22. juni 2007

Prinsipphungrig norsk of­fent­lig­het

Annonse

Liberalisme

Lars Fredrik Svendsen har kastet ut et ideologisk kjøttbein til en prinsipphungrig norsk offentlighet. Kampen om det liberale. Debatten er slående lik det Bjørgulv Braanen i sin tid kalte en «lek med ideologiske papirhatter», og debatten etterpå har mest av alt lignet scenen fra Life of Brian hvor hovedpersonen får beskjed om at han benådes, men det hele druknes i kaoset som oppstår når alle begynner å rope «I’m Brian!»

Det er bra å være liberal, men den viktigste trenden i Europa nå er et comeback for konservativt tankegods. Da Nikolas Sarkozy knuste sin sosialistiske motstander i det franske valget var det heldigvis med et liberalt reformprogram, men like viktig med et knusende oppgjør med 68-ernes filosofi: «Jeg vil gjenreise respekten for arbeid, autoritet, innsats og respekt for nasjonen.» Politisk ukorrekt så det holder!

Den danske kulturkampen inneholder noen av de samme elementene. I USA går konservative som Francis Fukuyama til angrep på de neokonservative som han mener har lent seg for mye på en liberal universalisme som tror at alle samfunn i verden kan omskapes til liberale demokratier uten hensyn til lokale skikker og tradisjoner.

Den konservative reaksjonen er ikke et reaksjonært opprør mot liberale, men retter seg mot det stadig flere ser på som en mangel ved en rendyrket liberal innfallsvinkel. At tradisjonelle verdier som har lagt grunnlag for fellesskap, velferd og åpenhet mot verden rundt, er i ferd med å forvitre. Og igjen står bare en tafatt verdirelativisme forkledd som liberalitet, og statlig ansvar og overføringer forkledd som sosialliberalisme.

Det liberale bildet av «mennesket» som en slags universell størrelse som bare krever økonomisk frihet (i den økonomiske liberalismen) eller politisk frihet og statlige overføringer (i sosialliberalismen) fungerer ikke lenger. Spissformulert er den forenklede versjonen av liberalismen en ideologi for individer som ikke trenger andre mennesker. Verken begrepsapparatet eller politikken har noen sjanse til å gripe an en utfordring som dreier seg om mangel på fellesskap og felles verdier uten å grovt krenke sine egne dogmer.

Mange i skjæringspunktet mellom liberalisme og konservatisme som har vært opptatt av nettopp dette dilemmaet. Klassiske tenkere som Burke, Toqcueville, Lord Acton, Adam Smith, F.A. Hayek og Karl Popper forstod alle at samfunnet var avhengig av noe mer enn et felles sett kjøreregler. Det var avhengig av levende fellesskap mellom mennesker, og en følelse av forpliktelser som balanserte ut friheten.

I verste fall legger liberalismen veien åpen for de kreftene Karl Popper advarte mot. I noen land vil de være relativt dannede og siviliserte. I andre land barbariske og vulgære. Disse kreftene skaper et fellesskap mellom oss som en kontrast til dem. De misbruker noe av det fineste mennesket har, dets egen kultur, som en slegge mot fremmede mennesker. Og de vil vokse hvis verdiliberalitet erstatter tro på felles normer, hvis kontraktsamfunn og velferdsstat blir det eneste som holder oss sammen og hvis ikke liberale også innser at de verdiene man vil beholde krever både fornyelse og forankring.

Torbjørn Røe Isaksen

Leder i Unge Høyre og politisk redaktør i Minerva

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt