Anders Romarheim beskylder norske politikere for å dyrke en myte om sammenheng mellom fattigdom og terrorisme, til tross for at de fleste forskere mener sammenhengen er tvilsom. Hvorfor gjør dere det?
Det var nytt for meg at forskerne stiller seg tvilende til denne sammenhengen, derom tror jeg de lærde strides. Når det er sagt, er det åpenbart ikke så enkelt som at fattigdom fører til ekstrem terrorisme. Det første spørsmålet i denne sammenhengen er: Hva slags terrorisme er det snakk om?
Professor Alan B. Kreuger lanserer i sin siste bok et begrep om «Robin Hood-terrorisme», som går ut på at terrorister med privilegert bakgrunn påstår at de kjemper for de svake og fattige. Er du oppmerksom på fenomenet?
Det er ikke vanskelig å finne eksempler på slike grupper. Men de mest kjente grupperingene fra 1970-tallet, som Baader-Meinhof i Tyskland og Røde brigade i Italia, kan ikke sammenlignes med den formen for verdensomspennende ekstrem terrorisme som al-Qaida driver med. Jeg tror generelt at mennesker uten håp og reelle muligheter for å bedre vikårene de lever under, har lettere for å ty til ekstreme handlinger som det å sette seg i et selvmordsfly. Igjen må vi spørre: Hva skaper en terrorist?
«Heller fri og fattig, enn rik og undertrykt!», skriver Romarheim. Kan man bekjempe terrorisme uten også å bekjempe fattigdom?
– Det kan man kanskje? Men jeg er overbevist om at man ved å bekjempe fattigdommen også bekjemper grunnlaget for ekstrem terrorisme. Mange forskere har foreslått en form for Marshall-hjelp til Nord-Afrika, og det tror jeg er en god idé. Skal man få tak i de store linjene, må man se på koblingen mellom næringsutvikling og demokratiutvikling.
MKS