Terrorisme
Anders Romarheim avlegger meg en visitt i sin anmeldelse av Alan B. Kreugers bok What Makes a Terrorist i Morgenbladet 19. oktober.
Romarheim akker seg over kunnskapsløse norske politikere som tror det er en direkte sammenheng mellom fattigdom og terrorisme. Gjennom svært selektiv sitatbruk fra min kronikk «Fattigdom og terrorisme» i VG 17. januar, konkluderer Romarheim med at «Solheim er klokkeklar på denne koblingen». «Terrorister er ofte ikke fattige i det hele tatt», triumferer Romarheim, før han går videre og blant annet forteller om hvor travelt han og andre forskere har det med å slå inn åpne dører.
Det er en besynderlig lesemåte Romarheim legger for dagen. Omtrent en femtedel av min kronikk i VG handlet nettopp om at terroristledere i all hovedsak synes å komme fra middel- eller overklassen. Det samme gjelder revolusjonsledere som Lenin, Che Guevara eller Mao. I den samme kronikken skriver jeg at å verne oss mot direkte terroranslag fra al-Qaida gjør vi gjennom militære, politi- og etterretningsmessige virkemidler, ikke gjennom langsiktig fattigdomsbekjempelse.
Poenget mitt, som jeg tror fremsto rimelig klart for den gjennomsnittlige leser, er at det er en indirekte sammenheng mellom terrorisme, fattigdom og svake stater. Fattigdom skaper ydmykelse og dermed grobunn for sympati med avskyelige handlinger. Fattigdom gjør det vanskelig å bygge sterke, velfungerende stater, noe som er en forutsetning for effektivt å kunne bekjempe terrorisme.
Heller enn å fortsette en polemikk med utgangspunkt i noe jeg aldri har skrevet, ei heller ment, la meg gjengi avslutningen i den kronikken Romarheim synes kun å ha lest bruddstykker av:
«Det handler om å snevre inn det rom som forskrudde fanatikere kan operere innenfor. Å ikke gi dem det armslag bin-Laden hadde i Sudan, å gi befolkningen i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan et klart mye bedre alternativ enn å fungere som skjulested for Osama bin-Laden, å gjøre det vi kan for at Sudan aldri igjen vil kunne se det i sin interesse å stå som vertskap for ham.
I det langsiktige arbeidet med å demme opp for den organiserte, internasjonale terrorismen, er det å bekjempe fattigdom og bygge sterke, velfungerende stater kanskje det viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddelet vi har.
Da styrker vi også mulighetene for effektivt å forebygge mot de andre truslene vi står overfor, som spredning av massødeleggelsesvåpen, verdensomspennende epidemier og kriser skapt av klima- og miljøendringer.»
Erik Solheim
Miljø- og utviklingsminister