Provoserende ytringer
Simen Sætres artikkel i Morgenbladet 20. april om de provoserende ytringers norgeshistorie bærer dessverre preg av å være et "skudd fra hofta". Artikkelen oppsummerer historien på omtrent følgende vis: De religiøse er mot ytingsfrihet og lar seg provosere av kontroversielle utsagn, de sekulære er for og blir ikke provosert. Dette er ikke bare en uheldig konklusjon, men også feilaktig.
Hvor er det blitt av følgende skikkelser i det frie ords norgeshistorie: Hans Nielsen Hauge, Markus Thrane og biskop Eivind Berggrav? Provoserte ikke disse? De er vel også blant dem som har hatt størst innvirkning på vår historie? Ble ikke disse arrestert nettopp for sine meningers skyld?
Hans Nielsen Hauge er nok for de fleste kjent som en vekkelsespredikant, men han var også lederen for den første vellykkede protestbevegelsen mot eneveldets embetsstand i Norge. Da Hauge ble arrestert, ble han anklaget for brudd på en lang rekke lover, blant annet trykkefrihetsloven og brudd på konventikelplakaten. Hauges motstandere tilhørte i all hovedsak opplysningsånden.
Markus Thrane organiserte nesten 300 lokallag med om lag 30 000 medlemmer. Han ble arrestert og bevegelsen oppløst, men bevegelsens idealer vedvarte utenfor og senere i kirken; det kan argumenteres for at mange av frikirkene og organisasjonene vi kjenner i dag, har sin bakgrunn i Thranes arbeid. Markus Thrane er ikke nevnt i Sætres artikkel, selv om retten til å organisere seg med nødvendighet må omhandle ytringer ytringer staten fant provoserende.
Sætre skriver: “Straks kommer problemet med avgrensning opp igjen. Hvordan skulle krigen gå inn i en slik historie?” Krigen kan på ingen måte gjøre avgrensningen vanskelig! Sætre har tydeligvis ikke fulgt med i historietimene på skolen. Der ble vi grundig forklart at kjeltringene het nazister, fascister, NS, Hitler og Quisling. Hvor i ytringslandskapet plasserer vi da en figur som biskop Eivind Berggrav, som provoserte NS helt til Tyskland?
Bergrav ble arrestert 1942. Det var særlig følgende forhold som i vår sammenheng er interessante, begge forhold hadde rettslig gyldighet i sin samtid:
Biskopenes hyrdebrev til menighetene og politidepartementet. Brevet forsvaret prestenes sjelesørgeriske taushetsplikt, slik at de ikke kunne bli informanter. (Sjelesorg kan beskrives som ytringsfrihetens fyrtårn – der skal alt kunne sies i fortrolighet om at ytringen forblir konfidensiell og at ytringen ikke kan føre til noen som helst form represalier.)
Kirkens Grunn, et bekjennelsesskrift som ble frontet av Berggrav og vedtatt av Kristent Samråd i 1942, og sendt til alle prester i Den norske kirke med oppfordring om å legge ned den statlige delen av embetet. Det førte til at 645 av 699 prester brøt med staten. Alle biskoper ble enten arrestert eller underlagt meldeplikt.
Det finnes selvfølgelig mange flere eksempler på en “stat på avveier” i forhold til religiøse og politiske synspunkter. Men vil det si at staten utgjør en trussel mot ytringsfriheten og lar seg lett provosere? Selvfølgelig ikke. Til det er bildet for komplisert.
Ytringsfrihet i dag er også for komplisert og for viktig til at den skal kunne oppsummeres som et skjematisk forhold mellom religiøse og sekularister. Historien er ikke så enkel. Sætre er en dyktig journalist som hadde fortjent en måneds studiepermisjon før han skrev denne artikkelen så viktig er tross alt temaet.
Det som hendte Kadra Yusuf er dypt krenkende og bør aldri aksepteres. Men å slå fast hvorfor hun “trolig” ble angrepet, før vi i det hele tatt vet hvem gjerningsmennene er, er en provoserende ytring som ikke bør aksepteres verken av Morgenbladets lesere, Simen Sætre eller hans redaktører.
Lars Martin Dahl
Fungerende Kapellan i Holmen menighet, Asker