Kunstkritikk
Jørgen Lund leverer i Morgenbladet 9. mars en analyse av “Olsson-skolen” i norsk kunstkritikk. I stedet for å prøve å gjendrive Lunds egne litt skolemesteraktige argumentasjon, så skal jeg heller si noe litt mer generelt om det å skrive kritikk.
Lund mener å spore en tendens i nyere norsk kunstkritikk. Denne består i en bestemt skrivemåte, med en bestemt form (“kåserende, hjemmesnekret, slentrende”) og et bestemt innhold (“opprørsk, selvopptatt, impresjonistisk”). Dette står altså i motsetning til slik kritikken egentlig bør og skal være: kritisk, argumenterende, analytisk, beskrivende, verksorientert og formidlende.
Det handler om hvilke forventninger man har til kritikken, men også om hvilke forventninger man har til kunsten, og disse forventningene legger føringer for hva slags krav man stiller til kritikken. Det største problemet i Lunds innlegg er påstanden om “ambisjoner om en ny standard.” Min egen praksis er i hvert fall mer knyttet til ønsket om ikke å ha noen standard.
Kunstfeltet er et dynamisk rom med plass til mange typer erfaring og refleksjon, og kritikken bør derfor kunne brukes på et tilsvarende mangfold måter. Ikke fordi kritikk er kunst, men fordi en samtale om kunst som bare handler om verksbeskrivelser og verkets mening, og som alltid er teoretisk og analytisk i formen, ikke speiler kunstens mangfold på noen interessant måte. Derfor kan, for eksempel, det å skape koblinger mellom ulike tekster, være én måte å vise at kunsten også er et sosialt rom. Som da Tommy Olsson filleristet undertegnende på Frieze Art Fair i fjor.
Problemet med den rent verksbeskrivende og evaluerende kritikken er ikke at den er gammeldags; problemet er at den er forankret i én bestemt måte å tenke om kunst på. Dette kunstsynet er preget av at Kunsten primært handler om to forhold: forholdet mellom Kunstner og Verk, og forholdet mellom Verk og Betrakter. Den typen kritikk gjør at hele kunstdynamikken størkner, og kunsten fastholdes som én ting, som noe man alltid bruker på den samme måten.
Det er dette som står på spill når Lund mener at “velformulerte og skarpe kunstteoretiske betraktninger” med nødvendighet skal gis prioritet foran impresjonistisk tant og fjas. For fjaset er alltid et forsøk på å gi oppmerksomhet til ulike elementer av den situasjonen der kunsten finner sted.
Slik reflekteres de forhold kunstpublikumet faktisk har til kunsten på en mer interessant måte. Dette gjør alle medlemmene av “Olsson-skolen” (og mange andre med oss) på en rekke ulike vis, og med varierende grad av suksess fra tekst til tekst.
En kritiker kan over tid utvikle en stemme som gjør at det hun sier må leses mot en bakgrunn som er mer kompleks enn bare et nett av teoretiske referanser. Hver enkelt tekst blir da mindre selvstendig, og krever dermed mer av leseren, men den kan til gjengjeld formidle mer nyanserte lag av mening.
Dette skaper flertydighet, og flertydighet er kanskje den teoretiske kritikkens fiende, men det er flertydighet vi trenger.
Erlend Hammer
Kritiker og stipendiat ved Seksjon for kunsthistorie, UiB