Debatt

Nytt håp og nye dilemmaer

Et samfunns etikk kan måles ut fra hvordan man beskytter de svakeste blant oss. I hvilken grad kan vi bruke andre individer for å redde andre?

Til tross for at det bare er snaut fire år siden vi fikk en ny bioteknologilov, har regjeringen funnet det nødvendig å lage en ny. Det er kanskje på dette området forskjellen mellom Bondevik-regjeringen og Stoltenberg-regjeringen avspeiler seg sterkest. Det er to hovedpunkter som blir endret i regjeringens lovforslag: Det skal gis adgang til forskning på overtallige befruktede egg på bestemte vilkår, og det skal åpnes for begrenset bruk av genetisk undersøkelse av befruktede egg før innsetting i kvinnens livmor (preimplantasjonsdiagnostikk).

Det har selvfølgelig lenge vært et dilemma at man har hatt lov til å bruke prøverørsmetoden, men ikke hatt lov til å drive forskning som gjør metoden bedre. Regjeringen mener det er ønskelig å åpne for bruk av overtallige befruktede egg til forskning når formålet er å oppnå ny kunnskap med sikte på behandling av alvorlige sykdommer. Det skal blant annet være mulig at forskning på stamceller fra overtallige befruktede egg kan bidra til å finne metoder for behandling av alvorlige sykdommer som Parkinson, hjerteinfarkt, multippel sklerose, ryggmargsskader, demens, kreft, hiv/aids og diabetes. Lystige fremtidsdrømmer som står i kontrast til at mange fagfolk i dag har gitt opp troen på at bruk av embryonale stamceller i direkte behandling av sykdom vil bli en realitet i de første tiårene, og kanskje aldri vil bli det.

Preimplantasjonsdiagnostikk skal tillates for å utelukke alvorlig, arvelig sykdom, samt i kombinasjon med vevstyping med sikte på at et kommende barn kan bli donor for et alvorlig sykt søsken. Søknader om dette skal behandles av en nemnd. Med andre ord dreier det seg om "Mehmet"-lignende saker. Og vi vet at flere saker allerede er behandlet av nemnda som naturlig nok har måttet legge seg på en liberal praksis.

Lovforslaget reiser flere prinsipielle spørsmål som det er viktig å ta stilling til. På den ene siden er at det klart at samfunnet må ta i bruk ny bioteknologi som kan redde liv og helse. Vi kan ikke ha et samfunn hvor man ikke tar i bruk nye lovende metoder. Motspørsmålet som bør stilles er dette: Til hvilken pris?

Noen vil ikke forstå det siste spørsmålet fordi de ikke tillegger et tidlig embryo særlig verdi. Men dette spørsmålet går langt videre enn dette. Det dreier seg i stor grad om hvilket menneskesyn vi vil bygge på. Vil den nye loven åpne enda mer for "sorteringssamfunnet" som mange er redde for? Selv om ikke myndighetene skulle gi uttrykk for det, vil likevel folk kanskje sakte, men sikkert endre holdning til funksjonshemmede. Ikke minst like viktig: De funksjonshemmede vil selv kunne føle seg mindre verdsatt. Viktige spørsmål som bør stilles av alle som etter min mening vil ha troverdighet i disse spørsmålene, er derfor hvor langt vi kan gå for å redde enkeltmennesker og i hvilken grad vi kan bruke andre individer, slik som et tidlig embryo og foster, for å redde andre.

Det er noen som ikke forstår motforestillingene, dessverre finner man ofte disse i Arbeiderpartiet. For drøyt ti år siden var Aps representanter blant de ivrigste for å bruke fostervev og fosterceller for å helbrede sykdommer som Parkinson. I dag vet vi fra utlandet at slike forsøk var mislykket, ja, de førte til tragiske utfall for forsøkspersonene. Jeg har aldri sett at Ap eller Frp, som ivret mest for dette, har beklaget sin ukritiske holdning, eller at de har tenkt på at de nå kan gjøre samme tabbe på nytt.

Det er ikke bare fosterets status som det må tas standpunkt til. Det som bekymrer meg like mye, er at vår holdning til bruk og kast av det tidlige embryoet vil forplante seg i et menneskesyn hvor svakhet blir mindre tolerert. Men også fosteret selv bør ha rettigheter.

I dagens samfunn har de fleste et primitivt syn på hva et foster er. Men fostret er et helt fantastisk lite menneske med komplekse funksjoner. Allerede den befruktete eggcellen og de aller første cellene begynner å spesialisere seg for de oppgavene som ligger foran. Hvert utviklingstrinn og hver sekvens følger hverandre på helt nøyaktige tidspunkt uten mye rom for slingringsmonn. Allerede to uker etter konsepsjonen begynner nervesystemet å bli dannet og ved 3 uker er det første tegn til hjerte og sirkulasjonssystem på plass. Etter 23 dager begynner hjertet å slå og ved 8 ukers alder er hjertefrekvensen 65 slag i minuttet. Da veier fosteret 20 gram. Hjernen utvikler seg fra 18 dager og deler seg inn i to hjernehalvdeler. Det er et under å tenke på at den ferdige hjernen med 100 milliarder nerveceller har utviklet seg fra den befruktete eggcellen. Ikke nok med at disse cellene er blitt dannet, de er også koblet riktig sammen gjennom 1000 billioner nerveforbindelser. Når skal man kunne gi fosteret og embryoet personstatus og dermed krav på beskyttelse?

Noen sier embryoet blir et menneske ved implantasjonen, når embryoet ved seks dagers alder slår seg ned i livmorveggen. Andre hevder at gastrulasjonen ved to ukers alder er et avgjørende øyeblikk i menneskets utvikling. Da får fosteret det første tegn på at sentralnervesystemet blir dannet. Problemet med noen av disse kriteriene er at ny forskning har vist at en lengdeakse er til stede allerede i den befruktete eggcellen.

Tidligere trodde man at de få cellene man finner i et fire til fem dager gammelt foster er helt identiske, men nå viser det seg at cellene starter differensieringen umiddelbart. Forskningen støtter mer og mer argumentet om at utviklingen er kontinuerlig og at det ikke er mulig å sette noe skarpt skille i den biologiske utviklingen – bortsett fra konsepsjonen. Dette fascinerende forskningsfelt blir lite omtalt i Norge og det er et paradoks at de som er mest opptatt av å liberalisere bioteknologisk praksis er minst interessert i denne nye kunnskapen.

De metoder som regjeringens forslag skisserer i sin nye lov, vil i løpet av kort tid bli primitive i forhold til det som kommer. I motsetning til i dag, vil man i nær fremtid ha metoder som kan føre til at man kan fremstille hundrevis av egg som kan befruktes. Disse befruktede eggene vil kunne testes ut på en rekke egenskaper. Et par som velger preimplantasjonsdiagnostikk vil derfor teoretisk kunne velge mellom hundrevis av egenskaper. Teknikken vil sannsynligvis være kostbar. Det betyr at det kan oppstå en genetisk underklasse blant dem som ikke har råd til å kjøpe seg ut av genetiske sykdommer eller mindre attraktive egenskaper. Jeg er mer bekymret for hva en slik seleksjon av egenskaper vil gjøre med vårt samfunn og vårt syn på andre mennesker, enn hva som skjer med de mange befruktete egg som da vil gå til grunne. Hvordan skal vi klare å opprettholde tanken om hvert enkelt menneskes verdi hvis slike teknikker blir vanlige?

Selv mener jeg at det er viktig å innføre nye teknikker som kan helbrede og redde mennesker fra sykdom. Men prisen vi skal betale for dette, må som sagt diskuteres. Et samfunns etikk vil kunne måles ut fra hvordan man beskytter de svakeste blant oss. Til dette tilhører det tidlige embryoet og fosteret. Hvordan vi behandler disse, kan bli en målestokk for hele vår kultur. I dag trenger vi å få et humanistisk syn på hva et foster er. Det er et unikt individ som har krav på respekt og beskyttelse. Først når man innser dette, kan man få en balansert debatt om moderne bioteknologi. Jeg tror fremtiden vil dømme vår tid hardt for vårt primitive syn på hva et foster er.

Politikerne har i virkeligheten ikke så liten tid på å innføre den nye praksisen. Det forskes for eksempel intenst for å utvikle embryonale stamceller som kan lages uten at man går veien om en befruktning. En slik metode vil etisk sett være ukomplisert og vil kunne vise seg å være effektiv. Kanskje man burde ta den nødvendige tid for å se hvor utviklingen går? La oss ta i bruk ny bioteknologi. Men la oss gjøre det uten å trampe på de svakeste. Det er mulig å finne kompromisser i disse vanskelige spørsmålene. Det krever tid og forsiktighet og ikke minst vilje til å inngå kompromisser.

Mer fra Debatt