Lederstil
Allis Hellelands uttalelser i Morgenbladet 14. september føles som et gufs fra en fjern fortid der folk skulle «kjenne sin plass», og der det å stå med «lua i handa» var en realitet, ikke en metafor.
«De ansatte skal passe jobben sin,» sier Nasjonalmuseets nye direktør når hun vil ha monopol på pressekontakt og begrenser de ansattes ytringsfrihet. Helleland føyer seg med dette seg inn i rekken av en ny type ledere for kunnskapsorganisasjoner som ansettes av styrer med sans for full kontroll.
Styremedlem ved UiO Boel Flodgren sa det slik: «Universitetene er nå de eneste organisasjonene som fremdeles (sic) styres av de ansatte» og Eigil Myklebust mener at det er galt at styremøtene ved universitetet er åpne.
Vi observerer nå også at det ansettes ledere som mangler innsikt i hvordan man bør lede organisasjoner der det ikke egentlig finnes eiere, der fagkompetansen sitter langt ned i systemet, og der virksomheten krever åpenhet, slik som universiteter og museer. «Riv pyramidene!» sa Janne Carlzon i SAS i sin tid, og det er underlig at når selv private næringsbedrifter blir åpnere og flatere, skal offentlige kunnskapsinstitusjoner gå motsatt vei.
Hellelands uttalelser tyder på at lederen for Norges mest formidlingsintensive institusjon mangler refleksjon over problemer knytter til åpenhet. I stedet for å invitere til en reell debatt, og si som sant er at hun gjerne vil ha full makt og kontroll, henfaller hun til det innholdsløse byråkratispråk som er så typisk for de nyautoritære lederne: «Det står ikke i noens stillingsinstruks at de skal snakke med journalister. (…) Vi er i ferd med å utarbeide en generell kommunikasjonsstrategi. Det er noe alle virksomheter bør ha, enten de er private eller offentlige.»
Hvorfor vil hun ikke diskutere innholdet i kommunikasjonsstrategien? Det er jo innholdet som utløser kritikk fra eksperter på ytringsfrihet, og en diskusjon om dette kan ikke bare skje «innenfor murene», slik direktøren vil. Det Helleland burde sagt, er at ved et nasjonalmuseum skapes det dilemmaer når virksomheten er åpen formidling av åndsliv, samtidig som driften av museet er tjent med at ikke alle interne stridigheter skal utkjempes i pressen. Hun burde mene at Nasjonalmuseet heller bør feile med for mye åpenhet enn for lite, men at takhøyden kanskje ikke kan være ubegrenset? Hun burde invitere til en offentlig debatt om dette.
Vi har nå hatt en rekke saker med konflikter av denne typen, for eksempel ved Kulturhistorisk museum og Det humanistiske fakultet ved UiO, og ved Kunsthøgskolen i Oslo. Vi er blitt fortalt at vi bør lære mer av annen virksomhet, slik som næringsliv og idrett, og vi har fått inn styregrossister med såkalt «styrekompetanse».
Ledelsen av næringsliv og idrett er lukket, men det er etter hvert blitt avslørt tilstrekkelig maktspill og inkompetanse til at vi som driver med andre ting med tyngde kan si at dette ikke er forbilder for oss. Kanskje må vi få en annen type styrerepresentanter, og ved universitetene får vi være glade for at vi velger ledere i åpne valg.
Dersom det direktør Hellelands munn løper over med i Morgenbladet representerer det hennes hjerte er fylt av, viser hun grov mangel på «ytringsfrihetskompetanse», for å bruke nytalen. «Selvsagt har de ansatte ytringsfrihet vi bor da i Norge,» sier hun. Det er ytringsfrihet i Danmark også, likevel avskaffet Hellelands hjemland nylig akademisk frihet ved lov.
Helleland burde vite at grunnlovens ytterste forsvar av ytringsfrihet ikke alltid er tilstrekkelig, det handler om institusjonelle holdninger og kultur også. Nasjonalmuseets himling må ikke senkes når takhøyden snekres inn i ledelsens evinnelige strategiske planer. Vil du gå i tenkeboksen, Helleland?
Kristian Gundersen
Professor i molekylærbiologi, tidligere styremedlem ved UiO