Annonse
04:00 - 12. oktober 2007

Når fascisme og liberalisme møtes

Ned med fagforeningene: Fellesnevneren for liberalismen slik den ble omsatt i politisk-økonomisk praksis etter Augusto Pinochets militærkupp i Chile, og fascismen, er den totale undertrykkelsen av fagbevegelsen, skriver Hans Ebbing.
Annonse

Ideologi

Kalle Moene skriver i sin interessante anmeldelse av Naomi Kleins Sjokkdoktrinen (Morgenbladet, 5. oktober) følgende: «Chile-eksemplet illustrerer hvordan Klein overdriver ideologienes betydning og undervurderer de lokale samfunnsmotsetningene i spredningen av katastrofekapitalismen. Hun gir ingen forklaring på hvorfor den autoritære militærjuntaen kunne bli sittende så lenge ved makten i et land som hadde hatt så langvarige demokratiske tradisjoner forut for kuppet.»

Jeg har ikke lest boken ennå, så jeg tar ikke stilling til om Moenes kritikk av Klein på dette punktet er dekkende. Det som likevel er riktig hos Moene er at dramatiske samfunnsøkonomiske endringer av den typen en fikk i Chile etter kuppet, gjennomført av det han kaller en «fascistisk militærjunta», ikke kan forklares som et produkt av en «konspirasjon» som stråler ut fra liberalistisk økonomisk teori som sådan. Liberalismen som teori har bare politisk kraft i samme grad som den er forbundet med økonomiske, institusjonelle og fysiske maktmidler. I hvilken grad militærjuntaens medlemmer selv var liberalister, er altså ikke avgjørende. Det avgjørende var at de med kuppet ryddet av veien de politiske og strategiske motkreftene til en liberalistisk laissez-faire-politikk. I tomrommet som oppsto, trådte både politiske og økonomisk-teoretiske krefter inn, blant annet chilenske elever av Milton Friedman og Chicago-skolen. Chicago-skolens begreper fikk ben å marsjere taktfast med.

Den ideologiske og begrepsmessige koblingen mellom Chicago-skolens doktriner og en «rendyrket» kapitalisme, var en realitet før den maktpolitiske koblingen, noe også ikke-marxisten Paul Samuelson forsto da han, flere tiår før kuppet, i sine lærebøker understreket at den såkalte frikonkurransemodellen «aldri kunne implementeres uten en sterk og direkte autoritær stat» (Moene).

Det som ubetinget er fellesneveren for liberalisme omsatt i politisk-økonomisk praksis, som i Chile, og fascismen, er at fagbevegelsen – som organisatorisk uttrykk for lønnsarbeiderklassens kollektive forhold til arbeidskjøperne, altså styrkeforholdet i arbeidsmarkedet – er knust. Dermed er all organisatorisk aktivitet rundt forhandlinger om kollektive priser (tariffer) på varen arbeidskraft, tilintetgjort. For fascismen betyr det at det politiske, strengt hierarkisk autoritære Partiet med sin Fører, har avskaffet enhver politisk utfordring fra en demokratisk, selvstendig organisert arbeiderklasses side. Nøyaktig den samme virkning kunne liberalistene i Chile, med teoretisk ballast fra Chicago-skolen, og maktpolitisk, diplomatisk og etterretningsmessig allianse med USA, glede seg over med Pinochets kupp. Fagbevegelsens «monopol» i arbeidsmarkedet måtte knuses i frihetens navn.

I denne helt grunnleggende forutsetning er det en klar konvergens mellom fascisme og liberalisme (og for den saks skyld stalinisme). Oppløsningen av fagbevegelsen som en selvstendig kraft fører umiddelbart til en oppløsning av lønnsarbeiderklassen som politisk organisert klasse, til maktesløshet, oppsplitting og atomisering. Tesen om at «there is no such thing as society» (Margaret Thatcher) uttrykker derfor ingen dyp teoretisk eller «ontologisk» innsikt, men derimot et bestemt styrkeforhold (makt-/avmaktsforhold) i samfunnet, og internasjonalt. Uten Pinochet, ingen Margaret Thatcher. Hos Hitler ble de politiske klassemotsetningene ideologisk oppløst i forestillingen om «folket», hos Stalin i dogmet om «et klasseløst samfunn», (Sovjetunionen ble som kjent erklært «klasseløs» i kjølvannet av utrenskningene på 1930-tallet), i liberalismen i forestillingen om en gigantisk opphoping av «frie» individer.

Først med dette som utgangspunkt kan en debatt om liberalisme bli opplysende.

Hans Ebbing

Filosof og SV-veteran

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.