Eliteuniversitet
I Morgenbladet 23. februar trekker Rune Slagstad på fortreffelig vis opp tema i nyere norsk universitet- og høyskolehistorie. At han samtidig fortsetter sin sære kamp mot "Kvalitetsreformen" og for et "eliteuniversitet", nærmer seg det komiske, men det er ikke poenget her. Til det skal bare kort sies at en kvalitetsreform var absolutt nødvendig, ikke minst for studentenes skyld.
Det er heller ikke viktig at vi får et eliteuniversitet. Mange av oss som fikk høyere utdanning under det Slagstad kaller “Arbeiderpartistaten (19451980)” mener fortsatt at prinsippet om høyere utdanning til flest mulig er det absolutt avgjørende. Når Slagstad over fire sider i avisa hevder at Høgskolen i Oslo (HiO) bør bli et nytt norsk eliteuniversitetet på Bislett, samtidig som UiO gradvis “nedbygges”, så hører slike innslag nok hjemme i sjangeren norske utopier.
Men Slagstad har flere gode poeng. For det første hevder han at “Mjøs-fasen er forbi, og [at] den offentlige debatt om reform av den høyere utdannelse er gått inn i en ny fase”. En av grunnene til at Mjøs-fasen er på hell, er at det skillet vi fikk mellom universitet og høyskole, et skille som kunnskapsminister Djupedal bruker videre, uten å reflektere over det.
Hvor Slagstad står i dette bildet, er det ikke alltid så godt å vite. Men det er i alle fall sikkert at dette skille har ført til at flere høyskoler med ambisjoner arbeider for å få universitetsstatus. På en måte er dette bra. Det skjerper nødvendige krav til ansettelser og til FoU. Men det leder enkelte høyskoler til å satse topptungt, og derfor til å forsømme den grunnutdanning som er så viktig. Slagstad hevder at “Universitetet i Telemark [skal] ifølge en lokal forretningsidé bli en realitet i 2013”.
Det er satt på spissen, men det har en snev av sannhet i seg. HiT (Høgskolen i Telemark) har alt to søknader om doktorgrader ferdig, den ene i kulturstudier, der HiT i Bø har bygd opp ett av de sterkeste miljø i landet. Det kan derfor være naturlig at en slik doktorgrad prøves ut. Men HiT trenger ikke bli universitetet av den grunn, og samtidig er søkertallet til kulturstudier på BA-nivå samme sted katastrofalt lavt for tida.
På sett og vis bør Hernes-fasen også være forbi, i alle fall den som sørget for etablering av sentra for høyere utdanning i hvert fylke. En del slike sentra ble kunstig plassert (bl.a. HiT), og de har vokst til svære administrative sentra. En ny regionmelding vil kunne velte den forestilling om at hvert fylke skal ha en stor sentraladministrasjon. Disse bør i alle fall ikke være garantert evig liv.
Hvorfor ikke opprette toppen seks eller sju universitetssentra i tilknytning til dem man alt har, pluss i høyden et par til? Så legger en alle de høyskolene som er kvalifisert til det, inn under det nærmeste universitetssenter? Det er slik det gjøres i mange av amerikanske statsuniversitet.
Slik gikk høyskolene i Esbjerg og Kolding inn under Syddansk Universitet i Danmark. Det kan ha skapt andre problem, men de unngikk i alle fall de svære problemene norsk høyskolepolitikk nå er oppe i, der høyskoler nå kjemper om å få minst fire doktorgrader på programmet, ofte i helt spesielle emner, for sjøl å bli universitet! Det kan være grunn til å minne om at doktorgrader bør samles inn under felles betegnelser, slik det gjøres innenfor amerikanske universitet, også de såkalte private eliteuniversitetene.
Det er dette Stjernø-utvalget bør ta opp. Hvis de isteden skulle finne på å ta opp ideen Bislett som et eliteuniversitet i framtidas Norge, har de i alle fall sviktet sitt mandat.
Øyvind T. Gulliksen
Professor i amerikansk litteratur og kultur, Høgskolen i Telemark