Forskningens frihet
I sin takketale, som er trykket i Morgenbladet 11.–17. mai, retter Terje Tvedt noen merkelige spark til begrepet om universelle rettigheter. Man burde kanskje forbigått utfallet i stillhet, men siden innlegget gjelder Fritt Ord-prisen og overskriften på innlegget er "Et forsvar for forskningens frihet", bør det sies fra. Ytringsfrihet så vel som forskningens frihet kan bare forstås og forsvares ved hjelp at et begrep om universelle rettigheter. De beskytter noen umistelige verdier som tanke- og meningsfrihet. Så når Tvedt vil slå et slag for forskningens frihet og kritiserer valget av Jan Egeland som ny Nupi-direktør, så må det være ut ifra en idé om at det finnes noen viktige verdier som forskningens frihet og fri sannhetssøking som er beskyttet av rettigheter. Hvordan kan han da samtidig ta avstand fra disse rettighetene?
“Forestillingen om menneskerettighetenes universalisme,” er ifølge Tvedt blitt et slags “sekulært statsreligiøst dogme”. “Denne ortodoksien er funksjonell som legitimitetsreservoar for et nasjonalkorporativt politisk system som står over den ordinære politikkens mas og kjas, og bare gjør ‘det gode’ ”.
Nå er menneskelige rettigheter ofte nok misbrukt. I politisk retorikk fortoner snakk om rettigheter seg ofte som floskler og tommer fraser. Men forskere som vil gjøre jobben med å kritisere makten gjør best i å ta dem på alvor. Det er gjennom henvisning til grunnleggende rettigheter undertrykte kan legitimere sin kamp mot autoritære regimer og få oppslutning i en internasjonal opinion. At noe som begrunner individenes rett til å opponere mot illegitim makt, blir redusert til "dogmer" og kun "et legitimitetsreservoar", er en grov undervurdering av den politiske sprengkraft slike rettigheter har. Katalogen over menneskelige rettigheter gir borgerne rettigheter også mot staten. Og det er kampen for å institusjonalisere slike rettigheter på en riktig måte som politisk frigjøring dreier seg om.
Tvedts poeng synes å være at norsk bistands- og fredspolitikk er motivert av et ønske om å maksimere den norske stats renommé og pleie det norske selvbildet ved å gjøre 'godt' i verden. Dette legitimeres via menneskerettigheter. Resultatet er et såkalt 'godhetsregime'. Nå er det ikke klart hvordan man undersøker slike ting som "godhetsregimer" og "nasjonale selvbilder". Tvedt hevder å ha "empiri i bøtter og spann", men her er det ikke kun empiri det står om. Tvedt feller moralske dommer. Dessuten: når menneskerettigheter bare sees som et skalkeskjul for særinteresser, mistenkeliggjøres de som påstår seg å ha et ekte moralsk engasjement.
En ting er at Tvedt med sine angrep undergraver tilliten til sin egen virksomhet. Om vi skulle bruke hans egen logikk kunne vi si at vi ikke kan vite om han er ute i sannhetssøkende æren, eller bare vil maksimere oppmerksomhet om sin person og slik øke muligheten for flere forskningspenger. Verre er det at han også sår tvil om andres intensjoner.
Det er opplagt at gode intensjoner mange ganger har uheldige og endog negative bivirkninger, og noen ganger skygger sterkt moralsk engasjement for edruelige konsekvensanalyser. Men dersom det nå er så at bistandspolitikken øker den norske stats renommé og styrker det norske selvbildet, så kan en ikke derav slutte at dette er årsaken til politikken. Det er en grov forenkling og en mistenkeliggjøring av motiver. Det smaker av konspirasjonsteori av gammelt velkjent merke. Funksjonelle feilslutninger har vi hatt nok av. En kan ikke slutte fra bivirkninger til årsaker eller hensikter. Tvedt bidrar til å fortsette en tragisk tradisjon som jeg trodde vi hadde gjort oss ferdig med på 1970-tallet.
Erik Oddvar Eriksen
ARENA Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo