Oppdrettsnæringen
Smak på dette: eksport av lik, kunstig, rødfarget lavprismaterie. I essayet «Masseprodusert død» (Morgenbladet 23. november) fortsetter Nils Chr. Geelmuyden sitt flåsete korstog mot norsk lakseoppdrettsnæring. Men hvorfor gjentar han de samme gale argumentene?
Geelmuyden har vært saklig imøtegått av en rekke fagpersoner de siste årene, men vil fremdeles «klippe, klippe!». Istedenfor å oppdatere og korrigere sine opplysninger skriver han apologetisk «Jeg mener selv at jeg har godt belegg for hver bidige faktaopplysning». En skoleelev med internett ville raskt kunne finne ut at det brukes et par hundre kilo antibiotika i norsk lakseoppdrett per år. Dette er mindre per kilo pasient enn vi bruker på oss selv, eller på grisene som skal bli juleribbe. For fiskene vaksineres mot de vanligste bakteriesykdommene som barn, akkurat som oss.
Geelmuyden baserer seg på at folk ikke vet hvordan lakseoppdrett drives. Han tegner et bilde av fem laks i et badekar, og leseren skjønner at disse digre fiskene (man ser for seg de fiskene på 3-4 kg som man finner i butikken) har det svært trangt. En vanlig laksemerd kan være 90 meter i omkrets og ha 30 meter dype rette sider. Jeg inviterer gjerne Geelmuyden på svømmetur i en slik merd, for der er det god plass! Faktisk ville vi ha 19 300 kubikkmeter vann å kose oss i, det tilsvarer 25 3x10x25m svømmebassenger. Nylig fant man optimal trivsel ved gjennomsnittlig 22 kilo fisk per kubikkmeter i oppdrettsanlegg, det blir 425 tonn laks i merden. Men laksen bruker ikke all plassen den har til rådighet, den trives best når den svømmer tett i en smultringformet stim. Så vi får det 30 meter store hullet i ringen for oss selv. Jeg gleder meg!
Oppdretteren gir oss sikkert en fisk med hjem. Dine bakgårdskatter vil ikke ha oppdrettslaks, skriver du, men jeg tar gjerne én, og det gjør også norske mesterkokker. Selv om den er «sminket» med astaxanthin (som naturlig finnes i rekeskall og i villaks) og nitritt (som de fleste av oss spiser i for eksempel salami). Astaxanthin gjør både fisken og oss sunne, hva er problemet? Fôr til husdyr på fire inneholder vitaminer, drikker vi sminket melk?
I et globalt perspektiv synes det uetisk å fôre en matorganisme med noe som kunne ha vært spist direkte av oss mennesker, men det er vanlig i både landbruk og havbruk. Det meste av Norges kornproduksjon går til dyrefôr, mye av maisavlingene i Europa går samme vei. Vi kunne ha spist mais og bygg, men vil heller ha skinke. Vill laks spiser krepsdyr og fisk.
Fiskefôret lages av fiskeolje og fiskemel, men er også tilsatt vegetabilske ingredienser fordi disse to første er blitt så etterspurt og dermed dyre. Men det er ikke fisk som spiser mesteparten av det verdifulle fiskemelet, det er fjørfe! Tall fra FAO viser at 55 prosent av verdens produksjon av fiskemel går til dyr med fjær, 20 prosent til svin og bare 17 prosent til fisk og reker. Høns spiser fiskemel, mens laks må spise soyamel. Rent etisk vil altså kylling være like forkastelig som laks.
I sitt essay får Geelmuyden det til å virke som om «laksebaronene» og andre slemminger, for eksempel Helga Pedersen, grådig stjeler tobis fra havet og forærer den til laksefôrindustrien. Og ikke nok med det, «den norske regjering indirekte ramponerer livsgrunnlaget til chilenske kystfiskere» (!). Alt gjøres, får vi inntrykk av, mot bedre vitende.
Jeg vil bidra med noen fakta. Vår hjemlige fiskeart tobis blir ganske riktig «drept» og brukt i blant annet fiskefôr, men mangel på tobis er bare én av mange mulige grunner til høstens observasjoner av døde, avmagrede sjøfugl. I Europa blir fiskekvoter anbefalt av I.C.E.S., et vitenskapelig, uavhengig organ, og så fastsatt av politikerne. Fiskeoppdretterne har ingenting med fiskekvotene å gjøre.
De fleste fiskestammer kan ikke utnyttes mer, og det krever politisk kløkt for å redusere uttaket slik at bestandene kan bygges opp igjen. Dette er Helga Pedersens ansvar. Fiskeri- og miljøvernministrene må legge rammer for oppdrettsvirksomheten i norske farvann slik at næringen er håndterlig og bærekraftig.
Peter Andreas Heuch
Marinbiolog, Oslo