Debatt

Mang­ler Mor­gen­bla­det ak­tu­el­le sa­ker?

Hersketeknikker

Nina Karin Monsen har en oppsiktsvekkende hatsk måte å være uenig med andre på, noe som ser ut til å slå an i Morgenbladets redaksjon. I forrige uke gikk det ut over Berit Ås og en 30 år gammel artikkel fra hennes hånd. Hvis Monsen synes den var kritikkverdig, kan man jo undre seg over at hun ikke sa fra om det for 20-30 år siden. Å gjøre dette til en sak med krigstyper på forsiden er på grensen til det komiske, ja unnskyld oss.

Berit Ås’ analyse av hersketeknikker var en systematisering av de erfaringer hun gjorde som kvinne i norsk offentlighet, ikke minst som representant i politikken den gang kvinner ennå ikke hadde en selvsagt plass der. Beskrivelser av menns hersketeknikker inngikk som en integrert del av Ås’ arbeid med en teori om kvinnekultur.

Både Berit Ås og Harriet Holter trakk i sitt arbeid på den kunnskap de begge hadde som sosialpsykologer. Men de ble kjente fordi de utviklet sosialpsykologiens begreper videre. I den tidlige kvinneforskning gjorde de det ved å plassere begrepene i en samfunnsmessig kontekst hvor menn hadde mer makt og status enn kvinner.

Eksemplet med Ingjald Nissen er godt for å vise dette: mens Nissen beskriver hvordan «psykopaten» får makt i personlige relasjoner, trekker Ås begrepet over i en offentlig sfære og viser hvordan grupper med makt kan ekskludere andre gjennom måten de kommuniserer på. Hersketeknikkene er dermed å forstå som et produkt av asymmetriske maktforhold i en offentlig samtalesituasjon, ikke som iboende egenskaper hos den dominerende gruppen.

Ås mente faktisk ikke at menn var psykopater, men derimot at de hadde makt til å definere kvinner ut. Hun hjalp kvinner til å forstå det, istedenfor å la seg forvirre og utmanøvrere av det. Ås’ bruk av begrepet hersketeknikk er dermed ikke noen kopi eller reduksjon av Nissens, men nettopp en videreutvikling i en ny kontekst. Det er slik begrepsutvikling ofte skjer i samfunnsvitenskapen.

Nissens og Ås’ bidrag er tydelig produkter av hver sin tid. Psykopatidiagnosen brukes ikke lenger i psykiatrien, og kvinners posisjon i norsk politikk er nå så sterk at menn som forsøker å ufarliggjøre kvinner gjennom hersketeknikkene risikerer å fremstå som anakronistiske. Dette er en endring som Berit Ås’ synliggjøring av hersketeknikkene i seg selv har bidratt til. Men hersketeknikkene kan dukke opp i nye kontekster. I dag kan de for eksempel gjenfinnes i måten en del majoritetsnorske omtaler etniske minoriteter på.

Teorien om kvinnekultur er lite brukt i dagens kjønnsforskning, men det at teorier foreldes trenger verken bety at de var ubegrunnede eller skandaløse da de ble fremsatt. Diskusjonene om hvorvidt kvinnekultur var et fruktbart begrep fikk i seg selv betydning for den videre utvikling innen fagfeltet. Monsens angrep på Berit Ås’ utnevnelse til æresdoktor ved utenlandske universitet vitner mest om hennes egen manglende forståelse for at vitenskapelige paradigmer er noe som stadig endres og utvikles. Det levner heller ingen respekt verken for prosedyrer for utnevnelse av æresdoktorer ved de berørte universitet, eller for Berit Ås’ utrolige innsats gjennom et langt liv som engasjert formidler i skjæringspunktet mellom fag og politikk.

Monsen mener at kvinner også kan bruke hersketeknikker, mens Ås mener det motsatte. Morgenbladets oppslag er et eksempel på at begge kan ha rett: Monsens innlegg er i seg selv et eksempel på at kvinner kan være både ubehagelige og maktorienterte. Men Morgenbladets reduksjon av hennes kritikk til en pirrende catfight mellom damer gir et poeng til Berit Ås. Så respektløst var nok ikke en mannlig forskers kritikk av en mannlig professor blitt vinklet.

Beatrice Halsaa

Hanne Haavind

Harriet Bjerrum Nielsen

Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt