Annonse
04:00 - 12. oktober 2007

La helheten være utgangspunkt

Kvalmende: Stefan Herheims oppsetning av Skjebnens makt fremkalte brekningsfornemmelser hos innsenderen.
Annonse

Operaregi

«For å komme videre i utviklingen av opera, må en sjokkere». Omtrent slik har «årets regissør» uttalt seg ifølge bladet Opernwelt. Regissøren er nordmannen Stefan Herheim. Og han har sjokkert publikum flere ganger. Likeledes nr. 2 på lista, Calixto Bieito.

For meg blir dette helt galt. En må gjerne eksperimentere, men jeg har store problemer med å forstå at det skal være nødvendig å sjokkere. En opera skal være en helhet – teater og musikk i den mest fullkomne forening. Da må begge deler fungere; sammen. Slik jeg har opplevd Herheims oppsetninger, er det ikke primært det som ligger ham på hjertet.

At tradisjonell operaregi ikke fungerer så godt lenger, skal jeg være den første til å innrømme. Opplevelsen kan bli mye større i enklere rammer, og jeg trekker fram to forestillinger som jeg synes er suverene i sin enkelhet: Brian Large sin oppsetning av La Traviata fra Salzburg i 2005, og Don Kents Jevgenij Onegin fra Aix-en-Provence 2002. Nå må det sies at begge disse forestillingene har hovedrolleinnehavere som ikke bare er fantastiske sangere, men også skuespillere. Dette blir mer og mer sentralt i moderne opera. Opera skal forføre og kanskje ryste, og det gjøres ikke ved å provosere, men ved å la helheten være utgangspunkt for tilhørernes individuelle følelser og opplevelser.

Herheim er mye mer konkret i sin regi – du kan ikke forestille deg noe; han skal fortelle deg alt det han vil du skal oppleve. Hans oppsetning av Skjebnens makt på Staatsoper i Berlin i 2005 framkalte brekningsfornemmelser hos meg med sin konkretisering av menneskelig avfall og forfall. Hans Rheingold i Bergen i 2006 var mer interessant enn sjokkerende i sin svært spesielle historiske ramme, men det ble likevel bare en passelig operaopplevelse. Götz Friedrich/Anna Kelos nøytrale oppsetning i Helsinki i 2004 var en mye større.

Noen ord om en annen norsk regissør som også liker å forflytte innholdet i en opera, i suveren forakt for librettoen. Jeg har sjøl bare opplevd én opera regissert av Stein Winge – jeg har bevisst unngått flere etter å ha sett i kritikken at han har gjort nøyaktig det samme: Plassert en opera som ubetinget tilhører en spesiell tid, i en annen tid. Det fungerer ikke. Du kan sette en tidsplassert libretto i en strippet og nøytral ramme, men du ødelegger det menneskelige innholdet totalt hvis du tvinger den inn i en annen konkret tidsepoke. Både La Traviata, Manon Lescaut og Othello er basert på stor litteratur, og det må ikke rokkes ved den basisen.

Jeg håper med dette at andre henger seg på; vi trenger en debatt om operaregi i Norge.

Elisabeth Reehorst

Lærer, Bergen

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.