Aldri har vel det norske kulturkonsumet vært større og mer intenst. Entusiastiske trendforskere rapporterer at folk flest ønsker kultur, riktignok uten å spesifisere hva slags kultur det her er snakk om. Pengeflytterne har for lengst registrert at deler av det kulturelle markedet er høyst lukrativt. Og folket stimler sammen på nyttårskonserter, festivaler og framfor revyscenene for å la seg underholde.
Det kulturelle megakonsumet synes imidlertid å finne sted parallelt med en økende kulturpolitisk utvanning. En fruktbar kulturpolitikk forutsetter nemlig evne og vilje til å foreta kvalitetsbaserte og ofte upopulære prioriteringer. Men det skjer bare unntaksvis i dag. De lokale kulturadministrasjonene mangler bærekraftige visjoner. Det store gross av kulturpolitikere er opptatt av å tilby folket enda mer brød og sirkus.
Til og med Trond Giske, vår mest synlige kulturminister noensinne, nøyer seg med et utkast til kulturlov som knapt sier noe om kulturbegrepets innhold og hvilke kulturformer det bør satses på.
Tidligere var det et mål med den offentlige kulturpolitikken at den skulle støtte opp om kulturelle uttrykk som ellers var svakt ivaretatt. Dagens kultur synes imidlertid primært å satse på å følge stimen. Og da snakker jeg ikke kun om Fremskrittspartiets kulturelle vandaler, men om alle partier. Dette har ført til at vi drukner i kulturformer som vi allerede er mer enn tilstrekkelig forsynt med, mens alternative innslag koker bort i kålen. Til tross for festtalene om mangfold, blir vi stadig oftere sittende igjen med "more of the same".
Hva skyldes denne massive kulturelle ensrettingen i et samfunn som ellers ønsker å framstå som mangfoldig? Etter mitt syn beror denne utviklingen framfor alt på det Kjartan Fløgstad har omtalt som “markedsfundamentalisme”, den er altså markedsskapt. For tiden styres så godt som alle samfunnsområder av markedet og dets alt annet enn frie krefter.
I lys av maksimen om at “kunden alltid har rett”, deler imidlertid markedet gjerne sin allmakt med de gruppene som har størst kjøpekraft. Og for første gang i historien er det folket eller de breie befolkningslagene som har inntatt denne nøkkelrollen på vestlig hold.
Folkets allmektighet har skapt rom for populisme med totalitære trekk. Vi ligger på sofaen og knasker potetgull, mens vi utøver vår allmakt ved å sende ilske sms'er til Holmgang. Folket er blitt Storebror – og arme den politiker som ikke følger dets røst. Vi lever i en situasjon som formelig skriker etter tydelig politisk lederskap, i forhold til miljøvern så vel som fattigdomsbekjempelse.
Folket vil imidlertid ikke la seg lede, det gjør selv krav på alle lederposisjoner. Og dette skjer ofte ut fra kortsiktige, naive og egoistiske motiver. For 50 år siden påpekte pave Johannes XXIII at menneskene krever sine rettigheter, men overser sine plikter. Aldri har vel denne observasjonen vært mer berettiget enn i dag.
Kunst og kultur er spesielt utsatt for populistiske holdninger. Folkets kulturelle preferanser preges av et intenst sug etter statisk bekreftelse. Knapt noen gang har tendensen til å tillegge gjenkjennelsen åpenbaringskarakter vært sterkere. Samtidig blir kultur som utfordrer møtt med kvelende likegyldighet eller frenetisk angst og aggresjon. Slik avskjærer vi oss fra kritiske impulser som kan gi vekst. Og slik styrkes ensrettingen innenfor kulturfeltet. Her får dessuten den dystre profetien om at vi er i ferd med å more oss til døde sin oppfyllelse.
Den kulturelle ensrettingen fremmes videre av en uhyre innflytelsesrik allianse mellom Frp-aktig råpopulisme, folkelig "finkultur" i form av ustoppelig sviskekonsum og "the culture of adolescence" – en ungdomskultur med infantile trekk. Denne alliansen har media som sin viktigste støttespiller og barnslighet som sitt primære grunnlag. Det skyldes at ungdomsfeltet i det siste har vært gjenstand for en enorm utvidelse. I dag blir vi "kids" eller fjortiser i 5-6-års alderen og forblir det til vi nærmer oss 50.
Samtidig framstår ungdomskulturen som like skåltom som råpopulismen og sviskekonsumet. Alt dette trekker i retning av en kulturell utvikling med et trivialiserende og banaliserende preg. Eller en kultur hvor det “lave” er blitt “høyt” og det “høye” totalt marginalisert.
Når den kulturelle ensrettingen synes å være ustoppelig, skyldes det både markedets makt og fraværet av motkrefter. I denne forbindelse har også akademia forsømt sin oppgave. Såkalt “kulturforskning” har de siste årene vært en sterk vekstdisiplin. Men denne forskningen er påfallende ofte blottet for kritiske perspektiver, samtidig som den skjemmes av svakt utviklet teori og et smalt empirisk grunnlag. Den glir derfor gjerne i retning av det journalistiske, i verste fall ender det hele opp som hule stunts.
Før i verden fantes det noe som het kritisk teori. Theodor Adorno og Max Horkheimers syn på den kulturelle utviklingen har vel aldri vært mer sakssvarende enn i dag. Samtidig er interessen for vår tids kanskje største profeter påfallende beskjeden blant yngre forskere.
Kulturbyen Stavanger er et skoleeksempel på hva som skjer når det populistiske suget ikke blir møtt med en tydelig kulturpolitikk. Aldri har vel forutsetningene vært bedre på dette feltet: Myndighetene påstår at de vil satse på kultur, det finnes penger til denne satsingen og statusen som europeisk kulturby i 2008 burde kunne føre til økt bevissthet her.
Men verken byens politikere eller kulturetatens ledelse synes å være i stand til å prioritere. I stedet for å bidra til strategisk lederskap, sitter de musestille til de er sikre på hva folket “liker”. Dette har blant annet ført til at vi oversvømmes av støyende festivaler. De siste årene har Stavanger-sommeren artet seg som en kontinuerlig øl- og pølsefest. Et annet tegn i tiden er filmer hvor folk virrer rundt og knoter på Stavanger-dialekt.
Ofte kan en få inntrykk av at målet med Stavangers kultursatsing er at en hærskare av navlebeskuende bedriftsøkonomer og oljeingeniører skal få tilfredsstilt sitt behov for underholdning. Poenget er å forhindre at de forlater byen og slik svekker dens stilling ikke som kulturhovedstad, men som oljehovedstad. Kultur betraktes altså som et næringspolitisk virkemiddel her borte i “oljå”, innenfor rammen av et ensidig instrumentelt kultursyn. Resultatet av dette blir umiskjennelig og ubehjelpelig provinsielt. De fleste tilløp til kritikk møtes med overbærende teflonsmil eller taushet. Og over det hele ligger Stavanger Aftenblad, lokalpanegyrikkens evige mor, som et klissvått ullteppe.
Hvorvidt statusen som europeisk kulturhovedstad i 2008 vil kunne bidra til positive endringer i denne sammenheng, er usikkert. Personlig har jeg fortsatt tillit til kulturbyårets ledelse, til tross for enkelte bomskudd. Samtidig begikk en etter mitt syn et fatalt feilgrep da en på et tidlig stadium i prosessen oppfordret lokalbefolkningen til å søke om støtte for sine egne prosjekter.
Dette førte til en mengde motproduktive ideer visstnok flere hundre som måtte behandles på en måte som ikke støtte folk, noe som har tatt enormt med tid, krefter og kløkt. Selv om en betydelig sanering nå er foretatt, finnes det fortsatt lik i lasten som må unngås dersom ikke også 2008 skal degenerere til en gigantisk pølsefest.
Moralen her synes i alle fall å være klar: En kultursatsing som overlates til markedskreftene og folkets umiddelbare “smak”, vil aldri få tilstrekkelig bærekraft. Uten en bevisst offentlig kulturpolitikk i alle ledd som våger å prioritere det “upopulære”, vil denne satsingen kun bli et slag i løse lufta. I kjølvannet av dette bør det legges til rette for vekst for oss som forbruker kultur. Det er i og for seg greit at vi starter med DDE. Men på et eller annet tidspunkt bør også Brahms ja, kanskje til og med Fartein Valen dukke opp i vår kulturelle horisont.
Innenfor kulturfeltet bør vi dessuten lytte til dem som ser, kan og vet mer enn oss andre. Selv om kunst og kultur også framstår som fellesskapsfenomener, er slike ytringer alltid avhengige av visjonære personligheter med sterk skaperkraft. Totalitær populisme er i hvert fall en sikker vei til kulturell død. Og vårt kulturliv vil bli katastrofalt mye fattigere uten den forhatte “elitismen”.