Olsson-skolen
Vårens debatt om det jeg omtalte som selvbiografiserende kunstkritikk og høykonjunktur for en «Olsson-skole», har fått en fortsettelse i form av innlegg mot Svein Egil Hatleviks musikkanmeldelser. Hatleviks svar «Litterær journalistikk» i Morgenbladet 13. juli, der han protesterer mot beskyldninger om å snakke for lite om musikken og for mye om seg selv, demonstrerer etter min mening tydelig noe av den problematiske tankegangen som ligger bak den selvbiografiserende kritikken og dens spredning, særlig tydelig på billedkunstområdet.
Hatlevik påstår at hans motdebattant Erik Martinius Klevmo «ikke kjenner til sjangeren litterær journalistikk». Hvem som vet hva er her uinteressant, jeg er selv blitt møtt med samme argument tidligere, men mitt poeng er: Når den selvbiografiserende kritikken påberoper seg å bringe en glansfull journalistisk tradisjon til anvendelse på kritikkplass, avslører den seg som en typisk statusfigur: Poenget er ikke hva den har å si, men at den skinner, og det gjør den i dette tilfellet ved å identifisere seg med noe der ute eller «over there» som er objektivt fint.
Hatlevik slutter slik: «Som anmelder kan jeg ikke ta hensyn til lesere som tror jeg skriver som jeg gjør fordi jeg ikke veit hva jeg driver med.» Det dreier seg altså om en skribentvirksomhet som er opptatt av hvorfor «jeg skriver som jeg gjør», og som «veit». Den selvbiografiserende kritikken definerer seg inn i den rette, tøffe møkk-under-negla-sjangeren. Fordi litterær journalistikk ikke kunstkritikk! «eksisterer», som Hatlevik skriver, burde de misfornøyde ydmykt innse sin konservative eller provinsielle villfarelse, at deres ønske om å lese om verker og tolkninger, ikke om anmelderen, var tull og null.
Hatlevik er ikke alene om å demonstrere at en kritikk som gjerne kler seg i demokratiske og ikke-elitære gevanter, i beruselse over sin egne barske opptreden gladelig kjører dobbelt, og ofrer leserne til fordel for egen agering. Vanligvis blir slik arroganse og elitisme regnet som journalistisk selvmord, men altså ikke på kunstområdet. Smålige hensyn kan her feies vekk av et styrende dogme, i siste instans på grunn av forgudingen av den særnorske forestillingen om ikke-akademisk annerledeshet.
Det viktige later ikke til å være hva den nye kritikken har å fortelle, men hva den og dens opphavsperson står for eller symboliserer. Her er redaktørleddet solgt. I den grad man er dristig nok til å «kødde med kritikksjangeren» slik det kjekt het fra en debattant i vår øker pulsen, men dypest sett er dette salgsprognosenes adrenalinrush. Heller ikke ringer det noen bjelle ved begrepet litterær som så gjerne bringes på spill, et begrep som med respekt å melde stiller større kvalitetskrav enn det å prege spaltene og «rule».
På tross av denne sommerstriden begynner heldigvis den selvbiografiserende kritikken å avsløre seg som et blaff. Kritikere har ofte teft for at noe begynner å skurre, og forlater skuta i tide. Men historien om annerledeskritikken demonstrerer noe om pressens sans for skriveri om kunst, som jeg er redd ikke er noe blaff. Man kan tippe at porten snart står åpen for neste uangripelige «nyhet», forhåpentligvis noe som er mindre intetsigende og selvopptatt. Spørsmålet om utviklingen av kulturredaksjonenes mulighet til å hevde egne kvaliteter og egne kriterier, er vel egentlig det mest spennende nå.
Jørgen Lund
Universitetslektor i kunsthistorie, UiB