Atomvåpen er unike våpen. Ikke fordi de er så vanskelige å lage – mer enn 40 land kan framstille slike våpen, hvis de vil. Våpnene er unike fordi de er så ekstremt ødeleggende, og fordi de kan drepe på flere måter: Det finnes liten eller ingen beskyttelse mot den intense strålingen, trykket og varmen fra kjernevåpen. Drapskapasitetene betyr uovertruffen militærmakt, og tilhørende posisjoner i internasjonal storpolitikk for innehaverne. Våpnenes dødelighet ble første, og foreløpig siste, gang demonstrert i Hiroshima og Nagasaki august 1945.
Med de katastrofale følgene av atomangrep ble trusselen om vidtrekkende motangrep raskt det beste forsvar. Den kjernefysiske terrorbalansen handlet om styrke, men også om frykt og avmakt. De om lag 128 000 kjernevåpnene som ble produsert under den kalde krigen, sier sitt. Konsekvensene av å bli rammet av atomvåpen måtte være så store at bruk rett og slett var utenkelig. Mantraet ble troverdig avskrekking, med massiv atomopprustning på begge sider av jernteppet. Ideen om at jo større trussel, desto sterkere sikkerhet har opplagte logiske brister, men fikk oss altså gjennom en lang, kald krig.
Etter drastiske reduksjoner er antallet nå nede i underkant av 30 000 atomvåpen. Dette tilsvarer arsenalene på begynnelsen av 1970-tallet, og minner etter hvert om en slags kjernefysisk normaltilstand. Men hvor normalt er det at hver og én av oss i gjennomsnitt fremdeles sitter på en kjernefysisk sprengkraft tilsvarende en kvart Hiroshima-bombe?
Basert på dødstallene fra Hiroshima og Nagasaki har det blitt anslått at dagens atomarsenaler er tilstrekkelig til å drepe rundt 30 milliarder mennesker. Et noe søkt estimat, selvsagt, spesielt med tanke på at dette er nesten fem ganger jordens befolkning. Uansett, et typisk strategisk stridshode har en sprengkraft på om lag to megatonn TNT, noe som utgjør den samlede effekten av alle konvensjonelle bomber sluppet under andre verdenskrig.
Sjokkbølgen fra et kjernevåpen vil knuse det meste. Ved nedslagsfeltet kan overtrykket fra en én-megatonnsbombe være nær 700 000 ganger vanlig atmosfærisk trykk. En kilometer unna tilsvarer trykket vekten av 15 biler. De enorme, utadrettede vindene som oppstår når bomben smeller, snur etter hvert, med like ødeleggende kraft, tilbake mot ground zero. Sot og fragmenter trekkes opp i den karakteristiske soppskyen, og faller etter hvert tilbake til jorden som radioaktivt nedfall.
Ved detonasjonspunktet kan temperaturen komme opp i ti millioner grader celsius. Mennesker i nærheten vil rett og slett fordampe. Ildstormer herjer vilt og starter omfattende branner. Men slike sekundære skader ble likevel gjennomgående holdt utenfor eller minimalisert i forbindelse med den kalde krigs kjernefysiske krigsplanlegging sannsynligvis for ikke å underkalkulere skadeomfanget, og for å sikre tilstrekkelig våpen-allokering til hvert mål.
Den våpenteknologiske utviklingen gjør det trolig mulig å drepe flere mennesker på én dag, enn det er gjort i hele vår registrerte krigshistorie. Et knippe stater med unike atomprivilegier kan i løpet av minutter gjøre nær sagt hver verdenskrok om til et kjernefysisk inferno. USA og Russland har hver flere tusen atomvåpen på høye beredskapsnivåer, rettet mot hverandre og klare til utskytning. I løpet av en snau halvtime kan veldig mye se annerledes ut på den nordlige halvkule.
Mellomstatlige sikkerhetskappløp resulterte i spaltbart materiale nok til mer enn en kvart million kjernevåpen. Dette bør også bekymre. Med tilgang til høyanriket uran er enkle kjernevåpen av Hiroshima-typen innen rekkevidde for ikke-statlige aktører. Eventuelle atomterrorister lar seg ikke avskrekke på tilsvarende måter som stater, og bare små mengder av det spaltbare materialet er underlagt internasjonal kontroll. I skyggen av fiffige trusselkonsept som Ondskapens akse, Røverstater, Tyranniets utposter og Masseødeleggelsesvåpen – er atomnedrustningen stanset fullstendig opp.
Og mens verdens øyne er rettet mot Iran, tester Nord-Korea. Mens verden fordømmer Nord-Korea, satser britene tungt på nye atomubåter og missiler. Bush-administrasjonen skal igjen produsere atomvåpen de første siden den kalde krigen. Putin står stolt fram og forteller om uovertrufne raketter som skal finte ut planlagte rakettforsvar og ramme amerikanske storbyer. Taktiske atomvåpen, som USA fremdeles har spredt et halvt tusen av rundt om i Europa, er tilbake i sikkerhetspolitikken. Atomsabelraslingen er som et ekko fra den kalde krigen.
Ikke-spredningsavtalen pålegger atomvåpenstatene full atomnedrustning. Men kravene til rask og effektiv militær respons er satt høyere enn egne nedrustningsforpliktelser. Det finnes derfor nå to kategorier atomvåpen: De «gode», som USA selv besitter, og som er stabiliserende, og de «onde» som er spredningsfarlige og truende. Der internasjonal rustningskontroll lenge har fokusert på å begrense antall atomvåpen og deres leveringsmidler, er den nye telleenheten regimer og regimers intensjoner. I ytterste konsekvens, som i Irak, blir regimeskifte og forebyggende angrepskrig nødvendig. Står Iran for tur?
Atommaktene tviholder på og videreutvikler sine våpen, samtidig som de slår hardt ned på andre som forsøker å skaffe seg kjernevåpen. Atomvåpenstatene har dessuten fremdeles til gode å forklare hvorfor de selv betrakter kjernevåpen som unike for sin egen sikkerhet eller mer fundamentalt, hvordan våpen som kan true vår væren kan være sikkerhetsskapende. Gjennom utforsking av atomet og en stadig forfining av atomets drapskapasiteter, har mennesket endt opp med å true sin egen eksistens. Vi må da være den eneste arten med så vidt selvdestruktive trekk?
På tross av alvorlige kriser og dramatiske ulykker har kjernevåpen forblitt ubrukt siden 1945. Spredningen har, til nå, vært begrenset. Kjernevåpentabuet har vist seg robust. Men for hvor lenge? Når framtidens atomrelasjoner nå formes, er det vel verdt å merke seg at dagens – økende – atomfarer er et fullblods produkt av tidligere politikk og prioriteringer på atomarenaen. Likevel gjennomgår kjernevåpen en renessanse, i nye og gamle stater. Den kalde krigens skjøre logikk forlenges i tid og rom, med nye våpen, nye roller og nye funksjoner for atomvåpnene.
Atommaktenes «gjør-som-vi-sier-ikke-som-vi-gjør»-politikk, kan best sammenlignes med å sitte på bar og samtidig forkynne avholdenhet. Likevel forventer altså disse statene at resten av verden skal forbli atomfrie. Og fremdeles har faktisk de aller fleste land, selv under eksistensielle trusler og skjevfordelt politisk og militær makt, valgt å avstå fra egne kjernevåpen. Ennå har bare fem prosent av verdens land valgt å basere sin sikkerhet på slike. Men situasjonen er strengt diskriminerende, høyst ustabil og peker dermed i retning av ny atomvåpenspredning. Hvor lenge kan atommaktene da realistisk forvente at deres unike atomvåpen virkelig forblir unike?