Debatt

Kir­kens mas­ker­te abort­de­batt

Kirkens utydelige holdning til abort gjør det vanskelig å være kvinnelig prest.

Som prest i Den norske kirke forretter jeg hver søndag gudstjeneste, slik den er foreskrevet på ordnivå, i Gudstjenestebok for Den norske kirke (1977). Som en del av forbønnen i gudstjenesten ber jeg: «Lær oss å verne om livets verd fra livets begynnelse til livets slutt.» På den ene siden er dette ord det oppleves godt og riktig å uttale som bønn.

Samtidig har ordene en problematisk undertone: Står jeg her foran alteret i prestekjole og deltar i en debatt, hvor disse ordene er et maskert innlegg mot selvbestemt abort?

At formuleringen er laget på slutten av 1970-tallet, forsterker det problematiske ved ordene. Hvordan høres de ut for en kvinne som vurderer abort? Kanskje blir formuleringen til ord som kan oppleves som en reell bønn først etter at kirken i tredve år har forordnet at det i alle kirker, på alle søndager skal bes: «Lær oss å fastholde og kjempe for likestilling mellom kjønnene, og la oss alltid verne om alt som kan true kvinners menneskeverd og kvinners frigjøring.» Hvis disse to formuleringene kunne stå side om side i Den norske kirkes høymesseliturgi ville jeg kunne be dem som bønn.

Jeg er ikke blitt bedt om å bidra til festskrift for Børre Knudsen i anledning hans 70-årsdag. Mitt bidrag skulle hatt overskriften: Børre Knudsen har ikke viet sitt liv til kampen for det ufødte liv. Børre Knudsen har viet livet sitt til kampen for sin særegne teologi.

Abortsaken er med på å gi Knudsens virke et skinn av humanitet (og derfor popularitet, også fra den politiske venstresiden). Skinnet av humanitet er ufortjent, sett i lys av Knudsens helhetlige teologi. Humaniteten forsvinner raskt når man ser helheten i Knudsens teologi og analyserer hvilken funksjon abortstandpunktet hans har i denne.

Børre Knudsens antiabortkamp er en del av en større diskurs, en helhetlig kosmologi, hvor kjønnsrollene har et evig biologisk innhold (noe som gir seg utslag i Knudsens motstand mot kvinnelige prester, eller i utsagnet «De må kvitte seg med de gamle grillene for å kunne fungere som såkalt moderne kvinner»).

I dette universet har ikke bare kvinne- og mannsrollen et gitt og uforanderlig innhold, men de står i en hierarkisk relasjon til hverandre («det handler om å være mannfolk som tar kvinner og barn under sin beskyttelse»). I dette universet er heterofilien absolutt (noe som kommer tydelig frem i Knudsens motstand mot samkjønnet samliv).

Heterofiliens eksklusivitet og hierarkiet mellom mann og kvinne står i et gjensidig avhengighetsforhold og forutsetter hverandre: Hva skjer med hierarkiet mellom mann og kvinne hvis mannen inntar kvinnens plass (slik Knudsen vil fortolke homofili)?

I tillegg er islam fratatt all egenverdi og er redusert til å være pedagogisk virkemiddel for de frafalne: «Islam er spesialkonstruert, tror jeg, for å være Guds svøpe over den frafalne kristenhet.» (Alle sitater i avsnittet er fra Morgenbladet 28. september.)

Teologien forklarer også hvorfor Knudsen ikke med samme teologiske og dramaturgiske kraft har bekjempet den institusjonen i Norge som faktisk er bygd rundt en systematisering av kunnskap om hvordan skade og drepe mennesker, nemlig militærvesenet. Hvorfor frasa ikke Knudsen seg sitt embete på bakgrunn av at Norge har et militærvesen, hvor unge menn (og etter hvert kvinner) trenes opp til å drepe?

I lys av Knudsens helhetlige teologi blir dette tydelig: Militærvesenet passer ikke inn i Knudsens hierarkiske kjønnsideologi på samme måte som abortsaken. Poenget tas ut i det outrerte blant amerikanske antiabortaktivister som er mot abort, for dødsstraff og ukritiske til militærvesenet. Det er dermed ikke det å avslutte et liv som i seg selv fordømmes, men at beslutningen om å avslutte et liv tas av et hunnkjønn, ikke av faderstaten.

Hvis Knudsen virkelig hadde spurt seg: «Hvordan kan jeg bruke mitt liv til å bidra til færre aborter i Norge?», kunne svaret vært: Begynne som sosiallærer på en ungdomsskole eller som helsesøster på en helsestasjon. Der kunne han, lavmælt og lyttende, snakket med unge kvinner og menn om seksualitet, makt, mening, kjønnsroller, trygghet, ansvar, prevensjon. Da ville han ha oppdaget hvor uhyre såre, vanskelige og sammenvevde disse temaene er.

Hvis Børre Knudsen virkelig hadde viet livet sitt til kampen for det ufødte liv, kunne han ha blitt en stor folkeopplyser for prevensjon. Han kunne blitt med i Kvinnefronten eller Kvinnegruppa Ottar og kjempet for kvinners rett til å bestemme over når hun vil ha sex, når hun ikke vil ha sex, bruk av prevensjon og utvikling av p-piller for menn.

Det er grunn til å tro at valg av slike kampmetoder også ville vært meget mer effektive for å forhindre abort. Når Knudsen ikke har valgt disse metodene for å redusere antall aborter, men i stedet har benyttet andre strategier, må det ses i sammenheng med den kjønnsideologien som ligger innerst i hans kosmologi.

Hvilke metoder Knudsen kunne ha valgt, og hvilke han har valgt, viser at Knudsens problem med abort dypest sett ikke er at Hilde, 25, fra Stovner, tar abort. Knudsens problem er at den evige Kvinnen avviser mannens sæd (inkludert Gud Faders) og dermed også Kvinnens innerste vesen, nemlig morsrollen.

En troverdig abortdebatt må ha menneskeverdet som sitt utgangspunkt. Hvilke samfunnsmessige praksiser skaper tanken om menneskeverdet – det menneskeverdet som både er et fosterverd og et kvinneverd? En slik praksis er retten til selvbestemt abort, og erkjennelsen av hvilket enormt inngrep i kvinners kroppslige integritet en innskjerping av dagens abortlov vil medføre.

En annen og like viktig praksis av menneskeverdet er å holde fast at alle mennesker, også de ikke-produktive, og ikke-kommersielle, også de som dannes med fysiske og psykiske skader, har menneskeverd. En samfunnsmessig praksis av et slikt menneskeverd er å skape et samfunn som ivaretar barn som fødes med psykiske og fysiske skader og deres familier på best mulig måte.

Alternativet til Knudsens Gud er en Gud som ser alle menneskers lidelser. Det er en Gud som blir kjød i en voldtatt kvinne i Darfur, i en 17-åring som drikker for mye første gang og ikke klarer å sette grenser for hva som skjer på et nachspiel, hos paret som nettopp har fått vite på ultralyd at barnet de har ventet på i 20 år kommer til å fødes med Downs. Der er Gud. Midt i det urene, det ambivalente, i det som det ikke finnes enkle svar på.

Mer fra Debatt