Den nye målstriden
Den norske språkstriden har blusset opp igjen, iallfall i Morgenbladets spalter, og som vanlig er det nynorsken som leverer brenne til bålet. Men den pågående debatt rører ikke ved det som er sakens kjerne: den offisielle norske språkpolitikk.
Den språkvarianten som brukes av størstedelen av landets befolkning, bokmålet, er under stadig nedbryting, forårsaket av en politikk som bunner i falsk nasjonalisme og uhemmet folkelighet.
Bokmålet er ikke gjenstand for den skjønnsomme kultivering som burde være en selvfølge i en kulturnasjon som Norge. Språklige verdier som tradisjon, stabilitet, presisjon og abstraksjonsevne er helt fraværende i Språkrådets holdning til bokmålet. I stedet er produsert et utall av mer eller mindre adekvate valgfrie former. Samtidig florerer bruken av dialekter i det offentlige rom. Denne oppløsningsprosessen har skapt usikkerhet med det resultat at vi daglig kan se og høre myriader av språkfeil i media. Noen av feilene har en merkverdig gjennomslagskraft og ender ofte som vanlig praksis med språklig forringelse som følge (filologisk kalles dette språkutvikling!).
Vi opplever for eksempel at konjunksjonen “da” erstattes med “når”, slik at uttrykket for en gjentatt handling i fortiden faller bort. Sammensatte verb deles så vi mister den abstrakte betydningen (“går frem” når det skulle hete “fremgår”), preposisjoner brukes vilkårlig, og ordstillingen forvanskes (“det søkes om tilskudd til departementet”, heter det for eksempel). Den språklige bevissthet og kompetanse blir mer og mer svekket, og i en kriminalreportasje i NRK 1 hørte jeg til og med at man hadde oppdaget “mistenksomme blodspor”.
Men tross alt synes det å skje en utvikling bort fra denne språklige katastrofen. I seriøse tekster kan vi konstatere at radikale former blir mer og mer sjeldne, og at språkformen ofte er et tilnærmet riksmål. I og med at riksmålet lenge har vært satt utenfor språkpolitikernes rekkevidde, har det kunnet bevare sin egenart og sine kvaliteter. Det vil trolig utgjøre hovedmaterialet i det nasjonale kulturspråk vi kan håpe på i fremtiden.
Hva så med nynorsken? Den har stadig tapt terreng og brukes nå bare av en liten minoritet. Årsaken til denne tilbakegangen synes innlysende: Både i sin struktur og i sitt vokabular kjennes nynorsken fremmed for moderne norsk kultur. På den annen side har nynorsken estetiske kvaliteter som har gitt seg uttrykk i verdifull litteratur. Det dreier seg om et språkfenomen som det er en viktig kulturell oppgave å bevare. Men på lang sikt vil dette neppe kunne skje ved fortsatt bruk av udemokratiske lovbestemmelser og andre tvangsmidler. Det er grunn til å etterlyse en større selverkjennelse hos nynorskens fanebærere.
Bjarne Berg
Cand.philol., filosof