Debatt

Kamp om kunnskapsbegrepet

Hva som er “postmoderne” i å etterlyse arbeid, sakkunnskap og belegg, skjønner ikke jeg.

Vitenskap

Hilde Bojer oppfordrer meg i Morgenbladet 5. januar til å gjøre rede for hvorfor Alan Sokal og Jean Bricmont tar feil i sin kritikk av blant andre Julia Kristeva i boken Intellectual Impostures (1997, engelsk utgave i 1998). Dette er ikke noe jeg har uttalt meg om, så oppfordringen kommer overraskende.

Min kommentar til Jon Elsters siste utspill dreide seg om at han avskriver sentrale teoretikere som sjarlataner uten å ha lest dem, og at han avskriver dem ut fra en epistemologi som er fremmed for det aller, aller meste av dagens humaniora og kulturforskning. Og det er her disse teoretikerne hører hjemme, i ganske vid forstand: Elsters felttog er ikke rettet mot en liten klikk av “postmodernister”, men i praksis mot all forskning som ikke henter sine forklaringsmodeller fra naturvitenskapen.

Når Bojer etterlyser en posisjonering i forhold til Sokal og Bricmont, er det imidlertid fordi hun går ut fra at boken deres tjener som belegg for Elsters kritikk. Det er riktig at Intellectual Impostures inneholder mye stoff om Kristeva. Når det gjelder Derrida og Foucault, som jeg var opptatt av i denne sammenhengen, sier imidlertid boken lite eller ingenting. Derrida angis faktisk eksplisitt som et unntak fra den franske hangen til uansvarlig omgang med naturvitenskapelige begreper, og Foucault trekkes ikke inn i begrepsdiskusjonen i det hele tatt.

Elster avfeier begge to likevel, etter å ha gradert dem fort på "bullshit"-skalaen i sin artikkel i Nytt norsk tidsskrift 4/2006. Men Intellectual Impostures gir ham altså ikke noe belegg her, og det har han da heller ikke påstått. Hva beleggene er, er fremdeles et åpent spørsmål.

Når det gjelder Sokal og Bricmont, skal jeg ikke påberope meg noen spesialkompetanse på de teoretikerne de faktisk skriver om. Men det er påfallende hvordan Intellectual Impostures er blitt en blanko-henvisning for alle som av en eller annen grunn vil nyere fransk filosofi og tekst- og kulturforskning til livs. I utgangspunktet er den nemlig en helt spesifikk kritikk av hvordan en avgrenset – men ulik – gruppe franske teoretikere har brukt begreper fra naturvitenskap.

Påvisningene av feil og misforståelser er ofte både presise og underholdende, og det er utvilsomt flere av dem som kritiseres, som kommer nokså uheldig fra det. Men Sokal og Bricmont er faktisk ganske edruelige i sine vurderinger av hvor mye disse begrepene egentlig betyr, og de forstrekker seg ikke i forsøkene på å forstå hva som faktisk er de grunnleggende anliggendene for Kristeva, Lacan, Irigaray, Latour og de andre.

Likevel har Intellectual Impostures i ettertid vokst til å bli den store avsløringen av alt fransk. Den anføres for eksempel stadig vekk som det siste ord om Kristeva, til tross for at den ikke forholder seg til noe hun hadde skrevet de siste nesten tjue – 20! – årene før Sokal og Bricmont gjøv løs på henne, for ti år siden i år. Den har også vært til inspirasjon for dem som har villet kritisere, men ikke forstå eller informere.

Her er de norske eksemplene pinlige. Bojers kollega i Bergen, Sjur Didrik Flåm, rykket ut i Bergens Tidende da Kristeva ble tildelt Holberg-prisen i 2004, uten snev av faglig grunnlag for å forstå det han var opprørt over ikke å forstå, og karakteriserte anerkjennelsen av Kristeva som “patetisk”. Da det offentlig finansierte nettstedet forskning.no dekket pristildelingen, gjenga man ikke juryens begrunnelse – den fikk man klikke seg frem til prisens egen nettside for å finne – men redaktøren, Erik Tunstad, brukte i stedet mye plass på å sitere Flåm og på å intervjue den profilerte og oppdaterte Kristeva-ekspert Alan Sokal. Med tanke på at de norske universitetene er blant eierne av forskning.no, er dette nokså ille. Kulturstoffet er fremdeles ytterst tynt i denne viktige formidlingskanalen.

Det er et nytt og foruroligende trekk ved de vitenskapelige debattene og særlig ved forskningsjournalistikken at denne åpenlyse forakten for andre forskningstradisjoner enn den naturvitenskapelige vinner gehør så lett. Forakten er også, etter min oppfatning, temmelig ensidig. Det er blitt gjort ambisiøse studier av naturvitenskapenes historiske, sosiale og kulturelle dimensjoner, men det er helt utenkelig at en litteraturforsker ville rykket ut slik Flåm gjorde det og avskrev en prisvinnende fysikers arbeid som “høgt prisa skodde”, eller at et offentlig forskningsformidlingsorgan ville dekket tildelingen gjennom å sitere den samme litteraturviteren og ellers intervjue en hånlig lingvist om fysikerens syntaks – 30 år tidligere.

Det er denne aggresjonen overfor de humanistiske kjernedisiplinene som nå også er blitt gitt stemme av Jon Elster, og det var denne tendensen, med dens ulike symptomer, jeg litt fort kalte “Bjørn Vassnes-syndromet” – tydeligvis til irritasjon for forskningsjournalisten Vassnes, som straks fòr opp og mente at det jeg sa, var typisk for postmodernister: “Kritikk av postmodernismen blir et forsøk på ensretting, mens postmodernismens avvisning av det de kaller “positivisme” (det vil si det meste av vitenskapen) er et slag for pluralismen! Og i mangel på argumenter for sitt eget syn holder det med sykeliggjøring av sine motstandere.” (Morgenbladet 22. desember 2006)

Men nå er det altså slik at Elsters kritikk ikke later til å være basert på reelle studier av det han avskriver som “tull”. Hva som er “postmoderne” i å etterlyse arbeid, sakkunnskap og belegg, skjønner ikke jeg. Dessuten formulerer altså Elster seg så sveipende at hans kritikk føyser med seg det meste av nåtidig språk- og kulturvitenskap, ikke bare det man måtte definere som “postmodernisme”. Jeg er dermed verken ute etter å forsvare postmodernismen spesielt eller å avvise naturvitenskapens eventuelle positivisme: Jeg har selvsagt ingen problemer med å se verdien og nødvendigheten i naturvitenskap som drives ut fra andre normer og teorier enn dem jeg selv betjener meg av som historiker.

Vassnes, som i lang tid har forsynt Klassekampens lesere med ukentlig vitenskapsstoff, hevder i Morgenbladet at han bare har "et annet synspunkt på vitenskap" enn meg, men så demokratisk er dette altså ikke. Problemet med Vassnes i denne sammenhengen er at han har ett syn: Bare den forskningen som setter seg naturvitenskapens metoder som norm, er vitenskap.

Det som faller utenfor, er noe langt mer enn “postmodernisme”. Eksemplene på utdefinering er svært mange i Vassnes’ tekster. En av hans artikler i Klassekampen (16. august 2005) åpnet med å slå fast at “For en forskningsjournalist har samfunnsforskningen de siste tiårene vært lite å skrive hjem om.” Tidligere (1. april 2003) hadde han kunngjort at “samfunnsviterne” (denne gangen med unntak av økonomene, pussig nok) “dessverre [henger] etter i en utdatert aktørmodell, der man later som om mennesket gjør hva de sier. Dette er noe biologiske atferdsforskere aldri har trodd på.” Ingen av disse artiklene var for øvrig avgrenset til norsk forskning.

Dette er ikke “kritikk av postmodernismen”, men blanke avvisninger av hele fagområders etablerte måter å forske på. Dessuten – og først og fremst – vitner disse utsagnene om en overveldende uvitenhet om denne forskningen. Om da ikke Vassnes for eksempel vil ta på seg å skrive en artikkelserie der han forklarer hvorfor nobelprisvinnerne i økonomi “de siste tiårene” likevel ikke hadde produsert noe å skrive hjem om? Og deretter en der han belegger at sosiologer, antropologer og historikere, internasjonalt, faktisk baserer seg på “utdaterte aktørmodeller” i sin forskning?

Går vi til litteraturvitenskap og filosofi, er hans uvitenhet og skråsikkerhet igjen jevnstore. For å ta et ferskt eksempel: I en nylig avsluttet avisdebatt om språkets betydning for naturvitenskapen, påpekte Vassnes at naturvitenskapelig kunnskap kan formidles på ulike måter og likevel forbli den samme. “Dette skiller naturvitenskap fra tradisjonell humanvitenskap, der ordene som brukes er avgjørende. Forsøk å formidle Derrida eller Foucault med andre ord!” (Klassekampen 26. desember 2006)

Til Vassnes’ opplysning: Det har vært forsøkt. Sekundærlitteraturen om Derrida og Foucault er kolossal, og innenfor det han nå plutselig regner som “tradisjonell humanvitenskap” skrives og snakkes og eksamineres det om dem og andre teoretikere til stadighet. Vassnes uttaler seg her som om humaniora ikke har noe objekt, bare lukkede språkspill. Jeg tror ikke det er postmoderne å hevde at han tar feil.

Jeg vet ikke om humanister eller samfunnsvitere som stemmer overens med Vassnes’ sjablonger. Jeg vet heller ikke om noen som ville drømme om å ytre offentlig at “naturvitenskapen de siste tiårene har vært lite å skrive hjem om”. Og ingen ville skrive om “vitenskap” generelt, med den faste forutsetning at hermeneutikk var den eneste gangbare vitenskapelige metode.

Vi har lært oss at det finnes og drives forskning på ulike premisser og med ulike idealer, og at interessant faglig utveksling må være basert på gjensidig respekt og anerkjennelse. Latskap, forakt og manglende interesse bringer oss ikke videre, og gir oss ingen kunnskap. Informert kritikk er noe ganske annet.

Erling Sandmo

Mer fra Debatt