Hijab
I boken Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme, stiller Hege Storhaug spørsmålet: Skal vi tåle religiøse ytringer i det offentlige Norge dersom det kan tenkes at noen tolker dette som kjønnet undertrykking? Selv mener hun svaret er nei. Etter hennes oppfatning er sløret det mest utbredte religionspolitiske symbolet i verden, og det er frihetsberøvende. Hun ønsker derfor å ta et oppgjør med den unnfallenhet norsk offentlighet gjør seg skyldig i ved ikke å gripe tyren ved hornene, avsløre de undertrykkende mekanismene ved hijab og forby det i frihetens navn.
Blant annet representanter fra Muslimsk Studentersamfunn (MSS) har ved flere anledninger forsøkt å forklare at hijab ikke er undertrykkende for dem, men et religiøst symbol de bærer for å vise respekt og ydmykhet overfor Gud Allah. Muslimske kvinner har tatt til orde for at islam ikke er kvinneundertrykkende og uforenlig med frihetsidealer. De ser seg selv som frigjorte, oppegående og samfunnsengasjerte og beklager at de blir møtt med fordommer, misforståelser og kunnskapsmangel.
I dag er status i den lokale debatten i Morgenbladet at jenter fra MSS utfordrer Storhaug til dialog, mens Storhaug på sin side mener at MSS-representantene avviser dialog. Storhaugs nitide og repeterende insistering på en rekke konkrete spørsmål som fremkommer i samme ordlyd i innlegg etter innlegg og fra avis til avis (se faktaboks nedenfor, red.anm.), forutsetter sannsynligvis en helt annen tale-, eller samtalesituasjon enn den vi har hatt i den siste tidens debattspalter.
At hun ikke har fått tilsvarende konkrete og kortpregete svar tilbake kan tyde på dette. Debattantene ønsker kanskje dialog, men klarer det ikke. Debatten om hijab viser at et religiøst symbol blir tolket på flere måter. Debattantene sliter med å innrømme symbolets flertydighet. Kampen står om hvem som har og skal ha definisjonsmakten.
Noe av det som gjør hijab-debatten så konfliktfylt er at noen kun ser hijab som et definitorisk signal på ufrihet og kvinneundertrykking og som et uomtvistelig tegn på demokratifiendtlighet, mens andre bestrider dette og hevder at hijab bæres som et religiøst symbol og fremhever intellekt, personlighet, respekt.
Alle religiøse uttrykk, det være seg hodeplagg, arkitektur, musikk, språk alle religiøse ytringer kan og bør kritisk etterprøves, ikke minst i forhold til kjønnede undertrykkingsstrategier. Teoretisk kritikk og praktisk fornuft må til. Storhaug skriver at hun vil til livs politiske eller religiøse symboler som «virker påtrengende på omgivelsene» og at hijab «symboliserer en ideologi som står for formørkelse av samfunnet vårt og en rasering av menneskerettigheter». Men dette er hennes egen tolkning, og den gjør at hijab for henne er påtrengende på en negativ måte.
De fleste kan enes om at for eksempel en kirkebygning ofte er «påtrengende», mens det varierer hvorvidt dette tydes positivt eller negativt. Hvorvidt det ene eller det andre (religiøse) symbol er positivt eller negativt påtrengende, er både historisk, kulturelt og individuelt betinget. Hvis borgerne utsettes for et konformitetstyranni er det fare for at religionsfriheten krenkes og det liberale demokratiet trues.
Det er nødvendig å minne om at symboler er flertydige. Den entydighet Storhaug forfekter i sin tolkning av hijab er smal og begrensende. Et av de viktigste kjennetegn på et liberalt og demokratisk samfunn er toleranse og åpenhet. Det er ikke liberalt å forby de symboler og ytringer i vårt samfunn som har en negativ ladning for noen.
Å ta hensyn til at vi er forskjellige, å akseptere at ikke alle har de samme preferanser og antipatier som en selv og å forsvare respekten for minoriteter og mindretall, hører med i et samfunn tuftet på frihetsprinsippene. Det er ikke slik at alle opplyste og frigjorte alltid er enige (med meg eller Storhaug), og at hvis ikke, er det fordi en er undertrykket, uopplyst eller hjernevasket.
Marit Skjeggestad
Studentprest, dr.theol., HiO