«Education, education, education», sa Tony Blair. «Innvandrerbefolkningen er mangfoldig, innvandrerbefolkningen er mangfoldig, innvandrerbefolkningen er mangfoldig», lyder mantraet fra oss i Statistisk sentralbyrå som driver med innvandringsstatistikk. Ikke like enkelt og polemisk slående, men dog et poeng og et flagg vi ikke kan heise ofte nok.
Som statistikere er det vår jobb å gruppere individer i kategorier, det ligger i statistikkens vesen. Dette representerer på den ene siden en overforenkling, men på den andre siden kan gruppers gjennomsnitt gi innsikt i systematiske forskjeller og hjelpe oss til å se lovmessigheter. Statistikken er nyttig i samspill med dem som studerer enkeltindivider og enkelthendelser.
«Innvandrerbefolkningen» er en vid, heterogen kategori. Den rommer 415 000 personer. Noen er født i Norge, flere er født i utlandet. De kommer fra 213 land; flest fra Sverige og Pakistan, noen ganske få fra Guadeloupe og Kiribati. Noen flykter fra krig og politisk undertrykking, andre kommer med arbeidstillatelsen i hånda. Noen skal gifte seg med menn eller kvinner fra hjemlandet, som de kanskje ikke kjenner, flere skal gifte seg med «etnisk norske» menn.
Det eneste «innvandrerbefolkningen» har til felles er at besteforeldrene deres ikke er født i Norge. Eller er det den eneste fellesnevneren?
Statistikken forteller oss at levekårene i de største ikke-vestlige gruppene er dårligere enn gjennomsnittet i befolkningen. Ingen av de største ikke-vestlige innvandrergruppene når opp til inntektsnivået i befolkningen i alt. Nærmest kommer polakkene og inderne, men heller ikke disse har like fet lommebok som gjennomsnittet i Norge. (Ja, polakkene regnes av historiske grunner som ikke-vestlige, men kategorien er under revisjon i SSB.) Bare polakkene er mer aktive i arbeidsmarkedet enn befolkningen i sin helhet, noe som er rimelig, siden det stort sett er snakk om unge, arbeidsføre menn, som kommer for å jobbe.
Innvandrerbefolkningen er mangfoldig og selv når vi deler innvandrerbefolkningen inn etter landbakgrunn og kjønn, ser vi at det er store forskjeller i hvor godt integrert de er. Noen forskjeller kan spores tilbake til grunnene for at innvandrerne kom til Norge, andre skyldes delvis forskjeller i botid. For eksempel var bare to av ti somaliske kvinner, en relativt nyinnvandret gruppe, i arbeid i 2006. Samtidig var mer enn seks av ti av de mer etablerte chilenske kvinnene sysselsatt. 65 prosent av barn i kontantstøttealder med iransk bakgrunn mottok kontantstøtte i 2004, det samme gjaldt 90 prosent av barn med marokkansk bakgrunn. Vil du lese mer om mangfoldet i innvandrerbefolkningen, anbefales SSBs rapport «Fakta om 18 innvandrergrupper i Norge».
Vi som driver med formidling av innvandrerstatistikk har et mantra i tillegg til det allerede nevnte: «Integreringen går langsomt, men den går fremover.» Dette sier vi ikke fordi vi ønsker at det er et faktum. Statistikken forteller oss det.
Dersom integrering er en prosess hvor ikke-selvvalgte forskjeller reduseres over tid og generasjoner, går integreringen, slik vi kan måle den, fremover. Men også her er det variasjoner. Generelt sett ser vi at sysselsettingsnivået øker jo lenger innvandrerne har vært i Norge. Noen grupper er nær på nivå med gjennomsnittet i befolkningen etter noen års botid. Vi skal ikke lenger tilbake i tid enn femten år, før vi hadde et sysselsettingsnivå blant vietnamesiske innvandrere like lavt som nivået blant somalierne i dag, det vil si rundt 30 prosent. I dag er seks av ti i jobb. Noen grupper blir hengende igjen. Særlig er få kvinner fra Pakistan, Tyrkia og Marokko sysselsatt. Dette er grupper som har vært lenge i Norge og som derfor skulle hatt tid nok til å bli integrert i arbeidsmarkedet. Som statistikere kan vi si mye om sosioøkonomisk integrering langs indikatorer som sysselsettingsnivå, arbeidsledighet, inntektsnivå og mottak av sosialhjelp. Vi kan si mindre om «kulturell» integrering, som på hvilken måte innvandrernes holdninger og verdier endres i møte med det norske samfunnet.
Integreringen går langsomt, men den går fremover. Vi ser det tydeligst på barna av innvandrerne, de vi kaller etterkommere. Kanskje er etterkommerne integreringens lakmustest. De vil ha andre forutsetninger enn sine foreldre for å klare seg på skolen og i arbeidslivet. Barn av flyktningforeldre har selv ikke opplevd flukten, barn av analfabeter får obligatorisk skolegang og barn med foreldre som snakker dårlig norsk blir gjerne flerspråklige. Samtidig skiller etterkommerne seg fra andre norskfødte barn ved at de nettopp ikke arver den «kulturelle kapitalen» som norskfødte foreldre overfører til sine barn.
Barn av innvandrere studerer på lik linje med andre. I gjennomsnitt tar mer enn tre av ti i alderen 19-24 år høyere utdannelse, og forskjellen i deltagelse mellom jenter og gutter er mindre blant etterkommerne enn blant andre. Igjen må vi presisere: Som andre norskfødte er også barn av innvandrere en mangfoldig gruppe. Nær seks av ti døtre av indiske innvandrere sitter over bøkene ved en høyskole eller et universitet i 2005. Men bare en av ti sønner av marokkanske innvandrere. Nå er de eldste etterkommerne klare for arbeidslivet. Statistikken viser at disse er sysselsatt i langt større grad enn førstegenerasjonsinnvandrerne, men fortsatt ikke helt på nivå med landsgjennomsnittet. Forskjellene minker over generasjoner, men gapet er ikke helt lukket.
Norge har et unikt statistikksystem. Ved å koble sammen ulike registre kan vi finne ut svært mye om befolkningen. Et slikt system har man bare i en håndfull andre land, de øvrige må ut og spørre et utvalg av befolkningen for å lage statistikk. Gjennom å koble registre kan vite om en person er innvandrer eller ikke, gift eller skilt, sysselsatt eller arbeidsledig. Men registrene kan ikke si oss noe om du er ensom eller har mange venner, om du blir mobbet på jobben eller om du synes du sliter med økonomien. Derfor må også vi ut og spørre folk om deres egne erfaringer gjennom regelmessige levekårsundersøkelser.
Tre ganger har SSB gjennomført egne levekårsundersøkelser blant innvandrere. Den siste er i sluttfasen, og vi skal komme med en rapport på nyåret. Representanter for de ti største innvandrergruppene er stilt en mengde spørsmål, noe som gjør at vi kan danne oss et bilde av hvordan de har det. Opplever innvandrerne diskriminering? Hvor religiøse er de? Hvordan har de det på jobben? Jeg skal ikke røpe funnene fra undersøkelsen, men kan avsløre dette: Innvandrerbefolkningen er mangfoldig.
Kristin Henriksen jobber med innvandringsstatistikk i SSB.