Debatt

Hysteri om Rorty

Raino Malnes hevder i en kommentar til min nekrolog over Richard Rorty at jeg «farer med blank løgn» og at det er meg «likegyldig» om mine påstander svarer til virkeligheten. Påskuddet for denne kommentaren er min karakteristikk av Susan Haacks Rorty-kritikk som «hysterisk». Malnes påpeker at jeg ikke underbygger denne karakteristikken i artikkelen. Dette, samt hans personlige oppfatning av Haack, ligger til grunn for hans stempling av meg som løgner.

Men det er neppe hensynet til Haacks omdømme som er Malnes’ hovedanliggende. For vi kan skue en dypere tematikk i hans kommentar: Slik kynisk løgnaktighet er hva man må forvente seg fra Rorty og hans «servile beundrere». Følger vi Rorty i hans pragmatiske sannhetssyn, kan ikke lenger våre påstander måles mot en objektiv virkelighet. Dermed står Rortyanere fritt til å si hva som måtte passe dem. Jeg får æren av å bli fremmet som et skrekkeksempel på hvordan det vil gå oss dersom «vi tar Rorty på alvor».

Jeg må få begynne med å påpeke at jeg aldri har karakterisert Susan Haack som hysterisk. Jeg skriver at hennes kritikk av Rorty er hysterisk. Det er Malnes som drar slutningen fra sak til person. Min artikkel inneholdt ingen karakteristikk av Haack, og følgelig ingen løgnersk karakteristikk av Haack.

Like fullt, Malnes gjør rett i å spørre hva som underbygger min stempling av Haacks Rorty-kritikk som «hysterisk». Hva mente jeg med karakteristikken? Svaret gir jeg i setningen som følger etter den Malnes gjengir: «Det er sanseløst å påstå at det er kun filosofenes utrettelige forsvar av abstrakte ideer som Sannhet, Fornuft og Fremskritt som står mellom oss og barbariet. Dette er nettopp den typen filosofisk selvbedrag som Rortys kritikk er ment å avsløre.»

Man aner et mønster. Haack er slett ikke alene i denne typen tenkning. Malnes selv eksemplifiserer den til fulle i det han drar en direkte linje fra Rortys pragmatisme til ideen om at kalkulert løgn er like bra som sannhet. Det er hva jeg avfeier som hysteri.

To spørsmål gjenstår. 1) Var det riktig av meg å anføre Haack som et eksempel på denne type tenkning? 2) Er det riktig av meg av meg å avfeie denne type tenkning som hysterisk? Svaret på spørsmål 1 er «ja». Haacks kritikk er nettopp av den typen som fremhever de fryktsomme sosiale og vitenskapelige konsekvensene det kan få om vi «tar Rorty på alvor».

Svar på spørsmål 2: Det er drastisk å avfeie et ubredt filosofisk argument som hysterisk, og jeg er villig til å lytte til kritikk for dette. Like fullt står jeg ved substansen i det jeg har sagt. Rortys kritikk av tradisjonell filosofisk sannhetsteori medfører ikke at han mister retten til å sondre mellom sanne og usanne påstander. Sannheter finner vi i alle kunnskapsgrenene. Rortys påstand er at en filosofisk undersøkelse av det abstrakte begrepet «sannhet» ikke vil sette oss i en bedre stilling til å vite hvilke av våre oppfatninger som er sanne og hvilke som er usanne. Dermed, sier Rorty, er en slik undersøkelse uten nytteverdi. Det er slutningen fra denne påstanden til konklusjonen om at løgn og bedrag er like bra som kunnskap og lærdom jeg avfeier som hysteri.

Endre Begby

PhD-kandidat i filosofi ved University of Pittsburgh

Mer fra Debatt