Sykepleieutdanningen
I sin kommentar «Når boken stenger» i Morgenbladet 14. desember nedvurderer Marit Karine Slotnæs kunnskapsbehovet i et av velferdsstatens viktigste yrker.
Sykepleierutdanningen og professor Slagstads retorikk får sitt pass påskrevet i ovennevnte kommentar. Som ansvarlig leder ved nevnte avdeling ved Høyskolen i Oslo, ønsker jeg å bidra med nødvendige nyanseringer. Professor Slagstad får svare for seg.
Det er underlig å være vitne til beskrivelser av erfaringer som med tilsynelatende personlig evidens søker å ramme sykepleieutdanningen. Det ligger i kommentaren til Slotnæs en underforstått forståelse av sykepleie som fag og vitenskap, som gjør at hun setter spørsmålstegn ved om sykepleierutdanningen trenger å være en høyere utdannelse. Dette innebærer en nedvurdering av kunnskapsbehovet i et av velferdsstatens viktigste yrker. Kompetent omsorg og sykepleie trenger forskningsbasert kunnskap som ett av sine viktigste fundament.
Er legevitenskapen adressat for den samme kritikk? Nei, og dermed heller ikke de medisinske fakultetene ved universitetene. Ikke desto mindre må legens utøvelse være forskningsbasert, ellers mister hun grunnlaget for sin yrkesutøvelse. Men sykepleie som praksis/utdannelse rammes av kritikk.
Sykepleien lider under fordommer som på ulike måter kommer til uttrykk. Trolig rammes sykepleien spesielt fordi den tradisjonelt oppfattes som et praktisk yrke tuftet på en klassisk lærlingtradisjon, kombinert med at den utøves av kvinner. Det å akademisere en kvinnedominert profesjon, er om mulig en risikosport, fordi mange åpenbart synes det er kjærkomment å kritisere denne gryende akademiske disiplinen. Er det fordi den utfordrer tradisjonelle fordommer om hva sykepleie er eller bør være? Er det fordi det utfordrer tradisjonelle maktbastioner?
Vi tror uforbeholdent på praksis begrunnet i til enhver tid holdbar og forskningsbasert kunnskap. Denne kunnskapen er tilgjengelig på mange ulike måter. Den er også tilgjengelig i den praktiske utøvelsen. Derfor finnes mange kilder for innsikt som på ulike måter må beskrives og begrunnes for å bli synlig for andre.
Dette er en stor og vanskelig utfordring for en pedagogisk institusjon, og for forskningen som skal hjelpe til å avklare hva som er relevant kunnskap, hvordan den kan komme til anvendelse i praksis, og opplyse andre om denne kunnskapen. Om det for noen er kjærkomment å angripe sykepleien spesielt for ikke helt å ha kommet i mål i denne ambisjonen, rokker det likevel ikke ved det faktum at dette er vårt fag og vår utdanningsforpliktelse. Vi skal på samfunnets vegne forvalte denne kunnskapen til det beste for pasienten. Vi skal forske, utdanne og formidle.
Når det gjelder akkrediteringen av vår grunnutdanning høsten 2005, fremkom det forhold som måtte forbedres. Dette ble tatt tak i, og studiet ble akkreditert i november 2007.
Kritikken for to år siden fungerte også som et bidrag til dem som internt argumenterte for og ønsket andre prioriteringer for form og innhold i vår utdannelse. Som oppvakt tilsatt vikar, skulle det ikke mye til å observere vår debatt og faglige uenigheter. Men å eksponere dette og annet av interne forhold i Morgenbladets spalter, er å «rette baker for smed». Det ble på rimelige kort tid også konstatert at den viktigste mangelen hadde å gjøre med et tilstrekkelig antall førstestillingskompetente knyttet til vår grunnutdanning.
Her blander for øvrig også Slotnæs kortene, når hun sin iver etter å fremheve egen akademiske kompetanse (hovedfag) ikke har fått med seg at det med førstestillingskompetanse menes forsknings- og fagutviklingskompetanse langt utover hovedfag; det vil si på doktorgrads- eller førstelektornivå.
Sett fra Avdeling for sykepleierutdanning, må sykepleie være forskningsbasert. Det i seg selv befordrer ikke distanse til pasienten. Så enkelt, men samtidig så vanskelig. Så «boken stenger» ikke. Barrieren(e) sitter et annet sted.
Kari Toverud Jensen
Avdeling for sykepleierutdanning, Høgskolen i Oslo.