Presidentvalget i USA
Hillary Clintons valg av Mark Penn som valgkampstrateg frem mot primærvalgene er en av mange faktorer som kan tale for Clintons muligheter til å vinne primærvalgene og bli presidentnominert på demokratenes landsmøte i august neste år (Morgenbladet 21. september). Det som allerede er gitt er at demokratene vinner Det hvite hus i 2008. Den 22. grunnlovsendring fra 1951 introduserte åtteårsbølgene i amerikansk politikk som med to unntak (Carter og Bush den første) gir demokratene og republikanerne to presidentperioder hver. Men blant de større faktorene taler tre for og to imot, at Hillary Clinton blir valgt som amerikanernes president i november 2008.
Ikke minst ved hjelp av sin talentfulle ektemann har Hillary Clinton samlet inn langt mer penger enn sine demokratiske konkurrenter. Hun bruker internett som ren minibank og kan bygge opp en mer slagkraftig organisasjon enn andre ser ut til å være i stand til. Irak-krigen vil dominere valgkampen, men Hillary Clinton fremstår som sterk og troverdig i kampen mot terrorisme. Hun avslører få svakheter i sin balanse mellom å rettferdiggjøre sin støtte til president Bush i 2002 om å gå til krig mot Irak og påstanden om at Irak-krigen har vært svært dårlig gjennomført.
Presidentvalget i 2008 fremstår som mer åpent enn noen gang siden 1928. Et slikt åpent valg kan undergrave de to tradisjonelle og historiske faktorene som per i dag taler til John Edwards fordel. Intet medlem av kongressen har vært valgt til president siden senator John F. Kennedy vant valget i 1960 med pappa Joe sine penger. Å føre valgkamp fra Washington DC undergraver alltid det politiske budskapet om endring og forteller ikke velgerne klart nok at kandidaten står på deres side.
Selv om Hillary Clinton er en kontroversiell og polariserende politiker, leder hun på de nasjonale meningsmålingene. Viktigere her er likevel at hun ligger bak John Edwards på meningsmålingene i Iowa der den første popularitetstesten mellom kandidatene står i januar. Edwards bruker nå nærmest all sin tid i Iowa fordi det er hans eneste sjanse til å vinne forventningsspillet mot Hillary Clinton. Et godt resultat i Iowa gir Edwards et langt bedre utgangspunkt i New Hampshire.
Og historien viser at demokratene har hatt en tendens til å kvitte seg med sine tidlige favoritter i Iowa og New Hampshire slik John Kerry smatt forbi Howard Dean i 2004 og slik Bill Clinton overpresterte mot Paul Tsongas i 1992.
Gunnar Grendstad
Førsteamanuensis, Institutt for sammenlignende politikk, UiB